Fibrojonetta, Fibromyalgi, Smerte

En himmel full av tårer

Nok en natt, nok et døgn. Nok en time, nok et minutt. Tårene har trillet i hele natt. Jeg vet ikke hvem som kom på at man skal kunne leve med smerter men jeg må si meg sterkt uenig. Jeg gråter av smerte og fortvilelse. Skuffelse og sinne. Jeg føler meg så liten og hjelpeløs.

Hadde man enda hatt vondt fordi man gjorde noe. Hadde det enda kunne vært en logisk forklaring- for det hjelper nemlig ikke å tenke på at det er noe galt med smertesenteret i hjernen min… det gir meg ikke noe trøst når det virkelig føles som om kroppen skal spjæle. Det er like før huden revner. Det er ikke bare i de dype musklene problemene med fibromyalgi ligger – de er egentlig det minste problemet. De kan man klemme på å til en viss grad føle letteste. Det er værre når man må massere fettet man har på kroppen! Ja jeg har faktisk vondt i fettet mitt. Smertene ligger så lagvis at det å nå inn til dypere lag er jo nydelig.

Mens man masserer triller tårene enda mer.. Det føles som om noen klyper deg så hardt at du vil svime av – bare ved lett massasje på huden. Du må sjekke om du har brannsår på kroppen da huden er så sår at det er uvirkelig.

Etter en stund med slike smerter er du så sliten at du ikke orker å trekke pusten. Den går såvidt for egen maskin (heldigvis), men presset i brystet og smertene i de ytre lagene er nok til at man ikke orker å ta opp kampen om dype pust. Man er oppblåst, orker såvidt å ha på noe som helst av klær. Jakker er vondt rundt nakke og skuldre, bukser brenner seg inn i kroppen – som om noen står med gassbrenner på bena dine.

Man prøver faktisk å være positiv oppi alt- men det gjør ikke smertene mindre. Det hjelper ikke å tenke at alt blir bra når jeg føler at kroppen min frastøter sjelen min.

«Vi må ringe legen, du kan ikke ha det sånn». Nei jeg kan ikke det. Men desverre er jeg ei som ikke er verdt å forske på. Standardsvar fra lege «nå må du snart skjønne at du er syk, sånn er det bare. Det er fibromyalgi.» Jeg forstår jo dem også. Men jeg skjønner jeg er syk- men jeg klarer ikke å leve slik. Ingen gjør det.

Når personer spør «er fibromyalgi psykisk?» – tenker jeg at jeg bare for en dag kunne ønske at du kunne kjenne det jeg kjenner. For etter å ha gått halve livet med smerter så burde man ha noen å prate med. Hos leger er vi et nr i køen, i samfunnet er vi «navere» og i lokalmiljøet er vi late. I vennegjengen er vi den som aldri kan.

Kan du klandre oss for å være slitne? Jeg ber snart om å få en annen diagnose. Kun for å drømme om en løsning.

For dette klarer jeg ikke i 40 år til- jeg vil ikke klare det.❤

Reklamer
Fibrojonetta

Må jeg være overlykkelig og ekstremt positiv?

Den siste tiden har jeg overhørt og sett mye ang positivitet og lykke. Mange mener at er man positiv blir alt bedre.. og jeg er til dels enig. Man merker selv at hverdagen blir letter om man klarer å se litt lysere på ting, og at det er lettere å se framover. Dette er jeg helt enig i.

Men må jeg virkelig lovprise hver minste ting og aldri være lei og sur? Må jeg overbevise resten av verden om at livet mitt er så sinnsykt bra at ingen andre kan noen gang ha det så fint? Kan vi ikke være positive på forskjellige måter? Kan ikke jeg få bestemme hva min lykke er, den trenger ikke være lik din lykke.

Selv om jeg er dritlei, forbanna og frustrert så er jeg faktisk positiv! Jeg har galgenhumor og jeg ler faktisk fler ganger i uken av oppgitthet over sykdommen og livet mitt.

Her om dagen fikk jeg høre : det er ikke rart du er nedfor å sliten når du lar smertene påvirke deg negativt… HALLO!? Hvordan påvirker smerte deg da, ler du hver gang? (jeg prøver altså…)

Jeg har MIN måte å takle dette på, jeg har min måte å være positiv på. Jeg klarer ikke sitte å si at alt er så flott og fint osv..for det ekke det.

Den typiske meg ville heller sagt: jaja kunne jo vært verre… kunne jo hatt øyne under foten.. (noe som må være relativt frustrerende med tanke på grus og fotsvette!)

Lykkelig for meg er et grusomt ord. Jeg hater det. Fordi for MEG betyr det at alt jeg vil er oppnådd og at jeg ikke har noe mer å utrette eller hente. Den dagen jeg kan si det og mene det, da har jeg oppnådd det ypperste jeg kan, for meg selv og andre – og jeg håper ikke det er mulig… Rett og slett fordi jeg vil utvikle meg, lære, og prøve å forstå så lenge jeg lever! Jeg har det VELDIG BRA, jeg er sammen med verdens beste på 6! året og har verdens beste venner.<3  Jeg vet andre har en annen oppfatning av dette ordet, så ikke skyt meg her – dette er meg.

Det jeg vil du skal tenke på, du som mener jeg er så grusomt negativ er:

For det første er jeg erfaren optimist – jeg er en person som heller har en litt mindre positiv holdning for å bli mega overrasket – og jeg løser det meste med en god porsjon humor.

For det andre!! Hvis jeg har en dårlig dag – hvis du er så positiv! – hvorfor kan du ikke si: Jeg synes du er kjempeflink jeg som holder deg oppe i tunge tider – stå på!

I stede for ett surt – ting er bedre om du er positiv…… Jeg mener – det er forskjell….. Og vi er forskjellige.

Jeg beundrer dere som kan si med mening at dere er lykkelige og dere som er uendelige positive – jeg gjør virkelig det. Og jeg respekterer dere mye!

Men vær så snill, og husk at om ikke jeg er slik så kan trenger jeg ikke sitte å tenke at verden kan gå under. Støtt heller opp!

Jeg er realist med en tvist, en god porsjon humor og virkelig en egen art;) Men jeg liker det:)

 

Fibrojonetta

Når alt kommer til alt..

så vil vi alle ha respekt. Vi vil at noen skal anerkjenne oss for den vi er, akseptere oss og våre meninger. Alle kan ikke like alle – men alle KAN respektere hverandre. Vi klarer faktisk å gi skryt til en vi ikke omgås så mye med eller en vi ikke liker. Såpass mye respekt skal man ha… Jeg hater dette med følelser, hvorfor skal man føle seg utelatt, deppa, glad, lykkelig…. Jeg føler stress av dette! Fordi alle forventer… men får man noe igjen?

De siste årene har livet mitt endret seg, noe det alltid vil gjøre men jeg har blitt kjent med mange mennesker og fått et sterkere syn på meg selv. Jeg er gjerne den som hjelper halve verden og jeg LIKER det. Men jeg vil ikke hjelpe når det handler om å få anerkjennelse. Når man endelig er så «populær» eller «viktig» som man ville, da er det på tide å skvise meg ut. Jeg er ikke dum, jeg ser hva som skjer. Hvorfor lar jeg det skje?? Fordi jeg ikke vil ta del i å føle meg ovenpå på andres ulykke, jeg er ikke interessert i å bruke mennesker for at JEG skal kunne skrike høyest.

De fleste mennesker sier de respekterer alle, jeg prøver – men skal for guds skyld innrømme at jeg har forbanna langt igjen på noen områder. I tillegg er det en forskjell på respekt og vennskap. Jeg kan respektere, men det betyr ikke at man har min aksept eller fra nå av er den jeg forguder..

Jajo, disse tankene kom egentlig bare da jeg satt og tenkte på hvor mange mennesker som jeg egentlig burde kastet ut av livet mitt.. For meg selv OG sykdommen – da fibroen seriøst nærer seg på tunge tanker og negativitet når det er som værst! (hos meg!) Jeg tenkte over hvor mange som egentlig nå kun har sett en nytte i meg over en lenger periode – men har endelig nådd målet sitt og da er jo utstøting og baksnakking rette veien og gå.

Dette er voksne mennesker. Det er ikke tenåringer eller fjortiser. Dette er mennesker som BURDE være forbilder og ta ansvar – men i bunn og grunn er vi alle like – uansett alder… Noen er værre enn andre – men de får være slik, jeg har ikke noe rett til å «dømme» dem, men jeg har rett til å si at jeg ikke finner meg i det. Og at jeg ikke har bruk for slike personer.

Jeg gjør feil, jeg har også snakket drit, prøvd å heve meg. MEN jeg har forbedret meg og prøver enda å bli en bedre person.

Jeg er langt ifra perfekt, men jeg står for den jeg er og det jeg mener. Heldigvis har jeg venner som også er slik<3

Ikke finn deg i for mye, jeg vet det er lett for man lengter så etter aksept. Men det kan bli misbrukt.

Stol på deg selv, resten skal du bare drite i<3

 

«There is always a way, you just have to find it»