Fibrojonetta

Hva betyr egentlig «jeg er sliten» ?

Det er det man som kroniker sier ganske ofte. Jeg er sliten. Men for oss så er dette utsagnet veldig forkortet egentlig. Vi er ikke slitne i den betydning at vi nødvendigvis har gjort noe. Jeg skal prøve å forklare de «forskjellige stadiene» av sliten.

Jeg er sliten fordi kroppen min verker hele tiden. Fordi jeg bruker så mye energi på det- ikke fordi jeg vil men fordi kroppen automatisk gjør det.

Det kan bety at jeg er helt tom i hodet, så jeg klarer faktisk ikke å produsere noen konstruktive tanker akkurat nå. Det er som et lokk ligger over og jeg kan ikke gjøre annet enn å puste.

Det kan bety at jeg er totalt utmattet! Og at jeg derfor vil være alene. Jeg orker ikke folk fordi jeg klarer ikke å ta til meg de forskjellige beskjedene, lydene eller late som jeg er interessert en gang. Kroppen har kortsluttet.

Det kan bety at jeg har de vanlige influensaplagene som følger med sykdommen min. Feber (svetter/fryser) klump i halsen, sår hals, brenning i huden, hodepine ++.

Det kan bety at nakkesmerter og hodepine som gjør at man kaster opp har tatt litt for mye på kroppen.

Det kan bety at betennelsesfølelsen i kroppen er så høy at jeg må i narkose om jeg skal orke å kle på meg bh! (Freethetits sier jeg bare). Eller olabukser for den saks skyld.

Det betyr i de aller fleste tilfellene at jeg ikke vet hva som skjer. Jeg vet ikke hvorfor kroppen min gjør alt dette eller hvordan det skal stoppes. Jeg har ingen forklaring.

Det betyr at jeg er lei av å forklare meg om hva som feiler meg- sliten er mye enklere. For jeg kan jo ikke forklare det egentlig .

Det betyr at jeg ikke kan være sosial eller hjelpe til med noe nå- fordi jeg har nok med å kjempe mot dette idiotiske tullet av en kropp.

Det betyr at jeg er lei av å kjempe. At jeg kanskje trenger en klem.

Så ja, jeg er sliten idag også.;)

Reklamer
Fibrojonetta

Når ingenting strekker til

Etter en dårlig periode som jeg har hatt nå- kommer den værste jobben. Vi må jo opp igjen. Men dette tar til tid.

Problemet er gjerne at hode går på høygir med alt en ikke har fått gjort under denne dårlige perioden. Alt som en burde gjøre- ikke sant ?

Ikke har jeg fått trent, ikke gjort alt i huset, ikke har jeg blitt frisk (som jeg forventer hver gang!). Så når kroppen har noen bedre dager så går hjernen i full spinn. Man tror at man skal våkne, trene, jobbe (for det funker plutselig- eller ikke!), lage verdens største sunneste middag, vaske huset, være sosial, gå tur osv…… så treffer realiteten.

Desverre har jeg fortsatt en tendens til å henge meg veldig opp i alt jeg ikke får gjort i disse periodene- i steden for det jeg har gjort. Jeg har gjort litt yoga/tøying- hver eneste dag. 3 min eller 30 min. Noen dager har jeg klart å hente meg inn etter 40 min, andre dager 4 timer. Jeg har laget middag. Det er faktisk en god ting! Høres forbaska dumt ut for mennesker som ikke har fibromyalgi men det å skulle stå 1 time på kjøkkenet- når kroppen er full av smerter, svimmelhet og kvalme er faktisk ikke av det letteste slaget. I tillegg har man kanskje 40 min energi. Som skal fordeles utover dagen.

Så dagen startet med et realt angstanfall ( nei jeg er ikke redd for å si det !) Det har ikke noe med at man er psykisk dårlig å gjøre- men det blir rett og slett alt for mye for hodet og kroppen! Hodet tror at nå kan vi bare kjøre på mens kroppen prøver iherdig å bremse ned! Fordi den vet at hvis man kjører på nå- smeller det faktisk imorgen allerede.

Det er heldigvis ikke ofte jeg får slikt- og jeg vet heldigvis åssen jeg skal takle det. Det går over – og jeg må lytte til kroppen min. IKKE hodet!

Så nå konsentrerer jeg meg om dype åndedrag, kaffekoppen min og skal finne ut av hva jeg kan gjøre i dag for å gjøre dagen min bedre. Både for kropp og sinn.

For det går greit om man ikke er superwoman – det er bare litt tøft når man innser det.

Ta vare på dere selv.❤

Fibrojonetta

Det positive..

Med en sånn periode som jeg har nå er at man får bekreftet nok en gang at man ikke bare litt gal i hodet- det er faktisk noe som ikke stemmer med nervesenteret eller noe slikt her i gården.

Jeg hater å ha denne perioden for det er veldig sytete. Men altså det er nå hverdagen da. Det er vondt å skrive innlegg fordi fingrene virkelig ikke hører til på vanlige plassen. Hofter og lyske tror jeg har ett motorsagkjede rundt seg som prøver å dra av hofteleddet.. ikke gidd å tenk på «indrefileten» en gang- den lever farlig!


(https://treningogrehab.no/psoas/ )

Dette er den flotte psoasmuskelen!! Hadde det ikke vært vondere å ta den ut skulle jeg gjerne gjort det! Denne fører til smerter ved bevegelse, pust hei til og med når du ligger stille. (Ja jeg er flink til å tøye den/massere den og beveger meg så mye jeg klarer – så jeg er ikke helt stillesittende. Jeg prøver)

Ledd ? Nei det har jeg ikke nå – det er pinne stivt og knirker som ei dårlig låvedør på en vindfull lørdag kveld!

Men ellers så har jeg det bra 😉 men jeg skriver ikke så mye innlegg når det blir så mye smerter for jeg vet jaggu ikke om jeg skal skrive med nesa eller albuen. Men sånn er det faktisk å ha fibromyalgi.

Håper dere får en fin dag. Her snør vi inne om dagen 🙂 ❤

Fibrojonetta

Finnes det plass

Til den som er usynlig? Til den som ikke roper høyest. Til den som ikke kan vise sine plager. Til den som er ensom – selv med mennesker rundt seg.

Finnes det plass til den ikke kan håndtere stress? Eller den som gråter over smerter som ikke har noen logisk opprinnelse. Finnes det plass til den som ikke klarer alt man burde eller den som må si nei?

Finnes det plass til den som må leve med at «venner» forsvinner fordi man får en sykdom som ikke er forståelig? Eller den som hele tiden leter etter løsningen på denne sykdommen.

Finnes det plass til den som ikke orker å forklare, eller den som ikke har noen forklaring?

Finnes det plass til den som så gjerne vil, men ikke får det helt til. Til den som har glemt hva en smertefri hverdag er.. Til den som glemmer ord og dager. Tid og sted.

Ja. Det finnes plass til deg som kjemper hver dag. Til deg som smiler over nok en dag gjennomført. Til deg som ser «venner» forsvinne- men fortsatt står i stormen. Det er plass til deg som har stilt opp for alle uten å kreve noe tilbake. Det er plass til deg som ikke kan forklare – for det er ikke noe mer å si. Det er plass til deg som hver eneste dag – lever med en sykdom som ikke er kul nok til at det forskes på. Eller fremmed nok til at man kan synse og kommentere uten erfaring.

Det er plass<3