Nightmare

Det er mørkt og jeg hiver etter pusten. Det føles som jeg har løpt i timevis men enda er det langt igjen. Kroppen min er i flere deler.
Jeg kjenner kullet under føttene mine. Det brenner ikke pinefullt men akkurat nok til at glørne er ubehagelige. Leggene ligger sprengt i et hjørne, de ser ikke skadet ut – bare fullstendig pumpet opp.
Knærne mine føles som isbiter og har stivnet i en fasong som ikke føles helt naturlig.
Låra mine blir lagt i en eltemaskin mens kors ryggen ligger fast i en tvinne.

Lungene mine er anspente og får ikke i seg luften de trenger, og de prøver så godt de kan mens veivalsen kjører  over dem.
Jeg kan føle kulden som knivstikk opp til nakken før den tar et godt tak i bakhodet og halsen med, som et kvelertak og jeg blir liggende helt i ro.

Hodet suser som en turbin og hørselen gir meg ikke mer enn svake pipelyder.

Da står jeg opp fra sengen. Jeg er lei av at fibromyalgien skal få ta så mye av meg. Men  sånn er det faktisk. …

Advertisements