«Du er redd for å bli alene du» var det en behandler som sa til meg en gang. Jeg endte opp i full strigråt og hiksting. Jeg hadde aldri tenkt på det før. Jeg var redd for at de rundt meg skulle dø; men det er vi vel alle.
Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg har brukt all min tid på å løpe fra en til annen som trenger meg. Om det er sykdom, fyllenerver, nav problemer, kjærlighetssorg, psykiske utfordringer, ja you name it. Jeg slipper det jeg har for å hjelpe de rundt meg i hverdagen.
Oppi dette, som jeg alltid har gjort så finner jeg ikke plass til meg selv.
For veldig få løper når jeg trenger noe. (Mannen, familie og et? Par venner) For jeg er jo bare syk. Jeg er ikke noe mer. Jeg sier heller ikke ifra når jeg trenger noe fordi jeg ikke vil være til belastning for andre. For de har det jo så vondt selv.
Jeg har gitt så mye av meg selv til mennesker jeg ikke får en dritt igjen av. I skolesammenheng, jobb og fritid. Mange av disse menneskene har ikke tatt kontakt på mange uker og år. 70% driter jeg i men 30% er jeg jævlig skuffet over. Er jeg virkelig så lite verdt fordi at jeg ikke fungerer optimalt? Tror du virkelig jeg ikke straffer meg selv hver eneste dag for at jeg ble syk?
Jeg hadde ikke vært her idag hvis det var opp til meg.
Men jeg kan ikke forsvinne, fordi jeg må løpe til alle som trenger meg. I mange år har dette vært min grunn til å holde meg gående. Jeg liker jo å hjelpe!
Men dette er ikke sånn jeg vil eller kan ha det. Jeg er møkk lei av at «venner» skal ta kontakt eller finne på noe- men så fort du ikke er på fylla hver helg eller går milevis med turer så er det ikke plass til meg alikevel.
Jeg aksepterer hvis du ikke liker meg som person; men å avfeie meg fordi jeg ikke er bra nok, enda jeg fikk deg igjennom jævlig tøffe perioder- det er faktisk ikke greit. Det er ikke mer enn en melding eller klem som skal til.
Jeg håper jeg klarer å finne tilbake til megselv. Jeg savner så å være sosial å møte nye mennesker men jeg orker ikke. Fordi det ender med samme visa hver gang. Jeg tenker; hadde du stilt opp i begravelsen min, bare for å gråte noen falske tårer om hvor flott jeg var? Det er nå jeg lever.
Jeg må finne meg selv før det er for sent..
FibroJonetta 