Jeg sitter med følelsen av at verden ikke er klar for meg. Kan godt si jeg ikke er klar for verden og men det føles annerledes. Det savnet jeg har er vanskelig å forklare. Menneskeheten er blitt for passive tror jeg. Altså man sitter å tar de lette utveiene for å kunne kline det langt oppover facebook – men inni deg er ingen endring. Jeg er så utrolig streng med meg selv, på det faktum at jeg får det ikke bedre av ytre faktorer – jeg må ha det bra INNI meg. Jeg må føle og kjenne, tolke og erkjenne for å møte det jeg har lyst til.
«jeg ser alltid for meg at jeg er en hippie som sitter ute i en eng. Med skogholt tett på den ene siden og sjøen og fjellet på den andre. Det er varmt ute, men ikke stekende. Bare nok til at man kjenner det er komfortabelt og være ute i tynne sommerklær. Vinden blåser lett nok til at det kjennes som noen stryker deg forsiktig på huden»
Jeg har grublet i mange år. Prøvd å være som andre. Prøvd å bare ta snarveien i livet – ikke møte kampen. Det går ikke. Jeg klarer virkelig ikke å ignorere at hjernen min er så umettelig og klar for noe mer. Langt mer enn det a4 livet du vil ha, så du kan føle at noen trenger deg – eller elsker deg. Ja alle burde få oppleve kjærligheten! Men vi burde vel strengt tatt oppleve den med oss selv også. Det er det jeg skal.
Noen ganger føler jeg meg som en «skapintrovert» som lever som en ekstrovert fordi det er lettere. Jeg påstår ikke at jeg er hverken den ene eller andre – men jeg føler jeg lever et litt falskt liv – og jeg MÅ det for å kunne omgås andre. For å late som om jeg bryr meg om overfladiske ting, eller at du har påført deg selv en situasjon som jeg samfunnsmessig sett må ha empati til. mmhm….
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lyst til å be noen kjøsse seg i ræva – sorry men det er fakta. Jeg savner så noen som er søkende, utfordrende, drømmende og ikke minst EKTE. Ett skikkelig ekte vesen.. Kanskje derfor jeg liker dyr bedre enn mennesker? Misforstå meg rett, jeg er glad i de rundt meg. Men jeg kjenner også at det er forbanna godt å kunne utforske meg selv og finne de svarene jeg virkelig bryr meg om
Jeg passer ikke inn i verden slik som den er nå – det skjønner jeg. Jeg kunne aldri fått barn fordi jeg trenger å føle meg elsket, giftet meg fordi normene tilsier det, ta tattoo fordi naboen sin er fin, kjøpt meg hund fordi den er søt, og derfor kan jeg heller ikke slutte å tenke, forundre eller la meg drive inn i det «vanlige liv». Jeg har null problemer med at mange vil ha dette livet, det er supert. Men er det bare jeg i verden som vil noe mer? Som aldri kan fylle det rommet i hodet å hjertet med slike ting.
Jeg snakker ikke om at jeg sitter hele dagen å drømmer, fin jobb det men der har jeg ikke kommet. Men jeg vil utvikle meg. Sansene mine. Følelsene mine. Tankene mine. Hvor jeg ender får tiden vise – men jeg skal komme dit.
Happiness does not depend on what you have or who you are -it solely relies on what you think.
-Buddha
FibroJonetta 