En annen verden

Jeg sitter med følelsen av at verden ikke er klar for meg. Kan godt si jeg ikke er klar for verden og men det føles annerledes. Det savnet jeg har er vanskelig å forklare. Menneskeheten er blitt for passive tror jeg. Altså man sitter å tar de lette utveiene for å kunne kline det langt oppover facebook – men inni deg er ingen endring. Jeg er så utrolig streng med meg selv, på det faktum at jeg får det ikke bedre av ytre faktorer – jeg må ha det bra INNI meg. Jeg må føle og kjenne, tolke og erkjenne for å møte det jeg har lyst til.

«jeg ser alltid for meg at jeg er en hippie som sitter ute i en eng. Med skogholt tett på den ene siden og sjøen og fjellet på den andre. Det er varmt ute, men ikke stekende. Bare nok til at man kjenner det er komfortabelt og være ute i tynne sommerklær. Vinden blåser lett nok til at det kjennes som noen stryker deg forsiktig på huden»

Jeg har grublet i mange år. Prøvd å være som andre. Prøvd å bare ta snarveien i livet – ikke møte kampen. Det går ikke. Jeg klarer virkelig ikke å ignorere at hjernen min er så umettelig og klar for noe mer. Langt mer enn det a4 livet du vil ha, så du kan føle at noen trenger deg – eller elsker deg. Ja alle burde få oppleve kjærligheten! Men vi burde vel strengt tatt oppleve den med oss selv også. Det er det jeg skal.

Noen ganger føler jeg meg som en «skapintrovert» som lever som en ekstrovert fordi det er lettere. Jeg påstår ikke at jeg er hverken den ene eller andre – men jeg føler jeg lever et litt falskt liv – og jeg MÅ det for å kunne omgås andre. For å late som om jeg bryr meg om overfladiske ting, eller at du har påført deg selv en situasjon som jeg samfunnsmessig sett må ha empati til. mmhm….

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lyst til å be noen kjøsse seg i ræva – sorry men det er fakta. Jeg savner så noen som er søkende, utfordrende, drømmende og ikke minst EKTE. Ett skikkelig ekte vesen.. Kanskje derfor jeg liker dyr bedre enn mennesker? Misforstå meg rett, jeg er glad i de rundt meg. Men jeg kjenner også at det er forbanna godt å kunne utforske meg selv og finne de svarene jeg virkelig  bryr meg om

Jeg passer ikke inn i verden slik som den er nå – det skjønner jeg. Jeg kunne aldri fått barn fordi jeg trenger  å føle meg elsket, giftet meg fordi normene tilsier det,  ta tattoo fordi naboen sin er fin, kjøpt meg hund fordi den er søt, og derfor kan jeg heller ikke slutte å tenke, forundre eller la meg drive inn i det «vanlige liv». Jeg har null problemer med at mange vil ha dette livet, det er supert. Men er det bare jeg i verden som vil noe mer? Som aldri kan fylle det rommet i hodet å hjertet med slike ting.

Jeg snakker ikke om at jeg sitter hele dagen å drømmer, fin jobb det men der har jeg ikke kommet. Men jeg vil utvikle meg. Sansene mine. Følelsene mine. Tankene mine. Hvor jeg ender får tiden vise – men jeg skal komme dit.

Happiness does not depend on what you have or who you are -it solely relies on what you think.

-Buddha

Reklamer

Det er greit å være A7

I denne prosessen med å finne meg selv er det ganske mye som flyr gjennom hodet. Er ting min feil, har jeg valgt rett, hvorfor meg osv osv. 

Man mister venner og bekjente, da føler man seg usikker på hvordan ting har blitt. Etter jeg gikk ut av Facebook så kan man vel si at verden ikke hadde merket et fnugg av om jeg skulle dø – for å si det sånn. Å det hadde vel kanskje flesteparten driti i uansett(ikke noe depresjon eller suicidal!) Men poenget mitt er at alt nå går på en falsk kanal hvor man slipper fysisk kontakt samtidig som vi kan framstå som helgener hele gjengen. 

Dette gjelder såklart ikke bare facebook men andre kanaler også. Vil vi virkelig sitte med en gjeng avdankede mennesker med sosial angst og en akutt følelse av at noen mener noe eller er sure fordi de reagerte som de gjorde på bilde du la ut eller statusen.?

Det er det vi er nå. Ikke alle! Men mange fanges der inne. Jeg var en sånn. Fordi jeg ble så jævli paranoid over at jeg ville tilfredstille alle på vennelisten med statuser, likes og kommentarer. Jeg blir småkvalm av kommetarer som :»fina» «søta» «kjekken». Jo mer vi kommenterer jo oftere kommer et nytt bilde som kunne lignet på Marianne Aulis klovn. 

Jeg orker ikke det. Jeg får seriøst ikke gode dager av at noen kaller meg søta på et profilbilde som som oftest er redigert i hjel. Jeg savner genuin og komplisert skryt. Jeg savner å gi det. :du er så fantastisk! Du er så flink til å gi av deg selv.  Du er rå på medmenneskelighet. Jeg unner deg positiviteten din. Jeg elsker hvordan du bagatelliserer ting slik at jeg må tenke litt.

Altså- any day now. Jeg vil heller at folk skal fortelle meg at ørene mine faktisk funker til å lytte og munnen holder kjeft når den skal.

Med andre ord så har jeg det helt nydelig uten face og hvis noen føler for å ha et ekte vennskap så ere bare å sende meg en melding.  
Noen sier; men hvorfor stresse med å finne seg selv? Gift dere, få barn- lev livet… Er dere virkelig så lite søkende og finner livet så lite interessant at det er løsningen på alt?  

Det er en tid for alt- og jeg vet at det å gifte meg eller få barn ikke hadde gitt meg en dritt av det jeg er på søken etter. Jeg VIL finne megselv(klisjé jeg vet) og når jeg er på vei dit så får tiden avgjøre hva som passer å ikke. Jeg vil leve livet å se tilbake på at jeg IKKE tok de enkle utveiene men sto løpet ut. Å det skal jeg fader meg klare nå og!

Skål for A7 livet- der man aldri vet hvor man ender eller hva man gjør – for nå er dette det som passer meg .

Veien fram

Oi, nå er det virkelig lenge siden jeg har skrevet. Det har kommet litt ubevisst og bevisst.. jeg har hatt en helt idiotisk lang periode hvor jeg er på vei for å finne meg selv.- nydelig ikke sant?;) 

Vel jeg kan ikke gå god for at jeg er hellige Maria enda, men jeg kan si så mye at det er store forandringer på gang i hodet mitt og at det er helt sykt slitsomt. Jeg er på ingen måte på vei til å bli helbredet med kaktusolje og kloakkbading, så kroppen er jo like fresh som alltid; null kontroll over smerte og like forbanna hver gang jeg har dårlige dager. 

Jeg prøver egentlig bare fordi jeg vil bli fortrolig med at det er greit å være den jeg er, og ikke den jeg var. Den jeg trodde jeg skulle bli og ikke minst forventet jeg skulle bli. Hallo jeg skulle jo bli politi og ha 4 barn. Trene 5 dager i uka mens jeg var sykt bra kone….. hørt det eventyret før? Tror det heter noe slikt som; egoisten som aldri så seg selv…

Jeg endte ikke opp der. Himla langt ifra egentlig. Jeg har hus og flott mann(kjæreste på 9 år, og ikke planer om noen andre; mann;). Men jeg er så sykt langt fra lykkelig med meg selv,  å det er så ufattelig vondt. Det er ikke noe som verken giftemål eller 10 barn, nye biler eller hus kan fikse. Det er inni meg og noe JEG må ta tak i.

Jeg er så sykt sta på mine egne prinsipper at hvis jeg prøver å fire på dem slår jeg meg selv liksom. Har det ført meg noe lenger i livet? Nja kan diskuteres.  Men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er trygg på megselv på hva jeg mener og gjør. Ja jeg kan selvfølgelig ta feil jeg og, men jeg er ikke redd for å ta feil. Jeg er livredd for å bli som «alle»andre, følge strømmen etc… jeg vet ikke hvorfor, og jeg sier for all del ikke at det er noe galt i det. Men jeg vil ikke. Rart siden jeg så for meg den typisk norske supermamman og kona? 😂

Jeg har holdt meg unna bloggen fordi jeg har hatt så ufattelig mye dritt å si og da kan man heller krype under dyna- enn å spre det rundt. Menneskeheten gjør meg panisk! Facebook er deaktivert derfor er også siden til bloggen borte- kan være jeg kommer tilbake men for nå er det ufattelig deilig å føle at jeg må like eller kommentere fjas😅 

Jeg vet ikke hvor dette ender, kanskje dette innlegget åpner skrivelysten igjen?

Fj