så vil vi alle ha respekt. Vi vil at noen skal anerkjenne oss for den vi er, akseptere oss og våre meninger. Alle kan ikke like alle – men alle KAN respektere hverandre. Vi klarer faktisk å gi skryt til en vi ikke omgås så mye med eller en vi ikke liker. Såpass mye respekt skal man ha… Jeg hater dette med følelser, hvorfor skal man føle seg utelatt, deppa, glad, lykkelig…. Jeg føler stress av dette! Fordi alle forventer… men får man noe igjen?
De siste årene har livet mitt endret seg, noe det alltid vil gjøre men jeg har blitt kjent med mange mennesker og fått et sterkere syn på meg selv. Jeg er gjerne den som hjelper halve verden og jeg LIKER det. Men jeg vil ikke hjelpe når det handler om å få anerkjennelse. Når man endelig er så «populær» eller «viktig» som man ville, da er det på tide å skvise meg ut. Jeg er ikke dum, jeg ser hva som skjer. Hvorfor lar jeg det skje?? Fordi jeg ikke vil ta del i å føle meg ovenpå på andres ulykke, jeg er ikke interessert i å bruke mennesker for at JEG skal kunne skrike høyest.
De fleste mennesker sier de respekterer alle, jeg prøver – men skal for guds skyld innrømme at jeg har forbanna langt igjen på noen områder. I tillegg er det en forskjell på respekt og vennskap. Jeg kan respektere, men det betyr ikke at man har min aksept eller fra nå av er den jeg forguder..
Jajo, disse tankene kom egentlig bare da jeg satt og tenkte på hvor mange mennesker som jeg egentlig burde kastet ut av livet mitt.. For meg selv OG sykdommen – da fibroen seriøst nærer seg på tunge tanker og negativitet når det er som værst! (hos meg!) Jeg tenkte over hvor mange som egentlig nå kun har sett en nytte i meg over en lenger periode – men har endelig nådd målet sitt og da er jo utstøting og baksnakking rette veien og gå.
Dette er voksne mennesker. Det er ikke tenåringer eller fjortiser. Dette er mennesker som BURDE være forbilder og ta ansvar – men i bunn og grunn er vi alle like – uansett alder… Noen er værre enn andre – men de får være slik, jeg har ikke noe rett til å «dømme» dem, men jeg har rett til å si at jeg ikke finner meg i det. Og at jeg ikke har bruk for slike personer.
Jeg gjør feil, jeg har også snakket drit, prøvd å heve meg. MEN jeg har forbedret meg og prøver enda å bli en bedre person.
Jeg er langt ifra perfekt, men jeg står for den jeg er og det jeg mener. Heldigvis har jeg venner som også er slik<3
Ikke finn deg i for mye, jeg vet det er lett for man lengter så etter aksept. Men det kan bli misbrukt.
Stol på deg selv, resten skal du bare drite i<3
«There is always a way, you just have to find it»
FibroJonetta 