Jeg ser deg

Jeg ser når du kikker på kroppen din som om den er fremmed. Når fingrene virker som å dra seg i en helt annen retning, men de står stille. Når du ser på hoftene dine for å prøve og forstå hvordan i allverden man kan ha vondt der når det ikke er noe tegn til det. Ikke noe blåmerke, ikke noen stikkskader, ikke noe åpent sår – men enda så føles det slik. Som om huden er skrapet bort mens benstrukturen er brettet ut… Det er ikke noe du innbiller deg heller – fordi hjernen din får signaler om at det skal jobbes mot smerte der. Logisk? nei…

Jeg ser når brystkassen din knyter seg sammen og musklene i halsen tenser seg til, mens du er blank i øynene og pusten blir tyngre. Jeg ser du kjemper mot angstanfallet som nærmer seg – ikke fordi du er psykisk syk – men fordi du er så ufattelig sliten av å leve i en annen kropp. Du er alene, med en kropp som strider mot all logikk og det er ikke mer evne til forståelse igjen. Det går ikke an å forstå. Du kjemper mot deg selv HVER ENESTE DAG.

Når du kommer hjem fra legetimer ser jeg frykten din i øynene dine. Er jeg virkelig så gal? Klarer jeg virkelig og innbille meg så sterke smerter?. Nei du gjør ikke det. Det vet du innerst inne, mens du sier til deg selv: hvis jeg først skulle lyvet meg syk så hadde jeg faen meg valgt noe mer lukrativt enn dette.

Jeg ser deg når tårene triller ustoppelig, og når du evner et lite håp i en så morbid tanke som at: jeg kan dø og hvis jeg mot formodning skulle bli født på ny – kanskje jeg blir frisk da. kanskje jeg kan leve helt normalt.

Jeg ser deg når du smiler og har en fin dag – når du tenker at dette kan jo bli bedre, kanskje… Når du gleder deg til noe, men det varer ikke mer enn en times tid – før realiteten slår inn og du VET konsekvensene av den flyreisen eller vennekvelden. Jeg ser du har det vondt. Men du drar. Fordi du er sterk. Fordi du ikke vil at sykdommen skal ta deg helt. Selv om den er godt på vei. For det er IKKE greit å bli syk, det er lov å synes det er urettferdig.

Du er sterk. Du er ikke gal. Du fikk desverre utlevert litt feil opplegg i nervesystemet.

Du er ikke alene. Jeg ser deg – hver eneste dag.

-Speilbildet ditt.<3

 

Reklamer

Dopamin opprettholder smerte!

Signalstoffet dopamin, som vi allerede vet er viktig i tenkning , hukommelse , bevegelse og belønning, kan også være involvert i å opprettholde kroniske smerter. Dette ifølge en studie publisert i fjor i The Journal of Neuroscience. Forskere fra Universitetet i Texas, Dallas og andre forskere har sporet smertesignalene  mellom hjernen og ryggmargen hos mus og har funnet ut at ved å fjerne en gruppe dopaminholdige celler ble de kroniske smertene selektivt redusert.

 Ved akutte smerter, for eksempel når vi får en skade, sendes smertesignalene fra det skadede området og til ryggmargen, som deretter sender signaler i form av kjemiske eller elektriske impulser til hjernecellene som igjen sender dem rundt i hjernen.
Hos personer med kronisk smerte fortsetter nervecellene å sende smertesignaler til hjernen, selv om det ikke er noen fysiske skader .
Årsaken til dette vet man ikke, men hjernen har flere sentre for smerte og det er bevis som tyder på at kroniske smerter endrer hvordan disse sentrene blir aktivert.

Forskningen viste at celler som inneholder dopamin, A11, hadde stor effekt på kroniske smerter hos mus. Denne nye studien viser at cellene som inneholder dopamin, hadde ingen effekt på akutte smerter, men de syntes å ha en dyp effekt på kroniske smerter.

Ved å rette forskningen direkte mot A11 cellene fikk de den langvarige smerten hos mus til å forsvinne.

» I fremtidige studier , ønsker vi å få en bedre forståelse av hvordan stress virker sammen med A11 . Vi vil også gjerne vite mer om samspillet mellom de molekylære mekanismene som fremmer langsiktig smerte og dopamin » sier Ted Price , assisterende professor i atferdsvitenskap og hjerneforskning.

Dette er gode nyheter for oss kronikere.:)

 

 

 

Evig din

Fibromyalgien altså.  Jeg er så sliten av å ligge å kjenne på at kroppen ikke vil.
Når man endelig får roen med sitt eget liv så er det ny runde med lege og idiot kropp. Jeg Vet dette er skikkelig trasseinnlegg men jeg må ha det ut av systemet, og hvem er vel bedre til å forstå enn dere 💓

Føler jeg er tilbake til starten, før jeg var diagnostisert og endelig fikk bekreftelse på at jeg hadde en kropp og et nervesystem som ikke samarbeider.
For nå er kroppen i krig med meg og seg selv.  6 uker med det som for «normale» mennesker kan kjennes ut som influensa og omgangssyke og lungebetennelse,  mangel på alt av vitaminer og en påle inni nakken og belte rundt brystet.

Men alt er bra. Prøver er fine. og det er jo bra. Men ikke når jeg til tider troer kroppen min dør fra meg. Jeg har prøvd behandling, trening og gudene vet. Det som vanligvis hjelper litt, gjør meg dårligere.  Så hurra for fibromyalgien! Når jeg trodde jeg hadde litt kontroll måtte du bare si ifra ×20. 😕

Håper dere får en fin uke. Jeg har så mange innlegg jeg skulle gjort ferdig men… dere henger vel med fordi om jeg er treg håper jeg. 💓