Måned: januar 2018

Fibrojonetta

Finn det som gir deg glede..

fibrojonetta

Det er ikke lett. I en verden fylt med stress, press, tragedier, sorg og sykdom – så mister man seg selv. Man løper på autopilot, treffer fjellveggen og går i restitusjonsmodus. Man gjemmer seg til slutt i alle tanker og følelser fordi vi har nedprioritert oss selv så mye.

Vi har glemt hva vi liker, åssen tankene blir påvirket – og ikke minst når følte man. Hvordan er følelsen av glede og lykke? Jo man kan smile, le – gjerne gapskratte men føler man det ??

Siste tiden har jeg lagt mer merke til hvordan ting faktisk kjennes på kropp og sinn. Jeg hopper vanligvis inn i rollen som skal hjelpe, støtte og gi litt for mye av meg selv til mennesker som utnytter det. Jeg er ganske naiv sånn sett for jeg har alltid levd etter at alle fortjener flere sjanser. Men nå har jeg innsett at det er ingen som får noe ut av dette. Jeg tenker ikke på nære venner og familie for det er ikke en rolle – det er kjærlighet og omsorg. Men de man virkelig har prøvd å forstå seg på, tilgi og unnskylde – som nok en gang får meg til å føle at jeg ikke burde eksistert. Jeg har desverre blitt veldig sårbar og nærtagen etter 15 år med sykdom( halve livet mitt faktisk). Jeg er fullstendig klar over det! Og jeg reagerer spesielt om det handler om mine nærmeste. De som har stått der gjennom alt – da smeller det litt ❤

Men… det er jo bare jeg som kan endre dette. Jeg kan ikke gi andre 135 sjanser. Jeg må gi meg selv en sjanse. Velge bort og ikke minst velge det som gir meg glede. Man er ikke en dårlig person fordi om man trekker seg unna – det handler rett og slett om selvinnsikt, respekt og ikke minst det å bli glad i seg selv❤. For det blir man ikke av å omgås med feil mennesker.

Jeg burde sovet nå – men kroppen er i opprør. Mannen sover godt ved siden av meg, han gir meg oppriktig glede. En grunn til å smile uten grunn. En grunn til å stå opp. En grunn til å hente styrke jeg ikke viste jeg hadde. Jeg unner hele verden å ha det slik.

All kjærlighet, omsorg, støtte, glede og latter vi gir hverandre – hvorfor gir vi ikke det til oss selv? Det er egentlig ganske på trynet, men også veldig lett å glemme i hverdagen.

Husk at du fortjener respekt! Du fortjener kjærlighet. Du fortjener å gråte. Du fortjener velvære. Du fortjener alt verden kan gi…

Vi må bare lære oss å ta det.

Neste gang du føler noe sterkt og positivt – kjenn på det. Husk den følelsen når du må ta vanskelig valg eller sliter med troen på deg selv ❤ for vi er jammen meg mer verdt enn vi aner – og vi fortjener mer enn vi tillater oss.

Reklame
Fibrojonetta

Forventninger og balanse

fibrojonetta

Kroppen er i ubalanse, det vet vi jo. Hva som skjer derimot det er veldig vanskelig å forklare- hvertfall med ord (noen ganger er lyder lettere😂)

Jeg ligger å kjenner etter, prøver etter beste evne og være fasinert over at min egen kropp kjemper så enormt mot seg selv. Hvordan kan man ligge helt i ro og samtidig ha signaler som sier : her er det krise, send ut fullt arsenal for reperasjon av vev!! Åsså bare ligger man liksom – jeg har ikke trykket på noe sted en gang. Det ER fasinerende! Og det er helt greit. Jeg prøver liksom litt i underbevisstheten å si ifra til nervesenteret at: hallo du gåkke LITT fort fram her nå? Mens man nesten er i smertemeditasjon som er en blanding av å puste rolig, meditere samt være utmattet og herjet.

Men det går bra. Jeg fortjener å bare hvile når det står på- kroppen sier tross alt ifra om at noe er galt. Den bare lever litt i alarmberedskap og sier vel ifra 100 ganger sterkere enn den burde – og da trenger jo ikke jeg jobbe imot hver gang.

Det skal sies at mange ganger kjemper man imot og til tider er det bra- den gylne veien må man kjenne på.

Etter mange år preget av stress og alt for mye forventinger har jeg endelig fått den lille åpenbaringen jeg trengte. Jeg har alltid sett opp til supersosiale mennesker med bunnløs energi, og vært forbanna på at jeg ble syk. Jeg har i alle år beklaget meg til venner når jeg ikke har stilt opp så mye som jeg pleier pga sykdommen.

Hvorfor i helvete gjør jeg det?? Det er da virkelig ikke noen selvfølge at når jeg først er litt oppegående så skal jeg utmatte meg på andre. Det er vel ingen som spør meg ut av det blå hvordan det går eller beklager seg over at de ikke var der da jeg hylgråt av smerte og ikke kontaktet noen på 4 uker….så hvorfor i allverden legger JEG slikt press på meg ? (Jeg elsker vennene mine og det er en mellomting det er snakk om- dette er mer for å forklare hvordan jeg behandler meg selv)

Joda sykdommen har bidratt til at jeg er mindre sosial – det er det ikke tvil om. Men bak sykdommen sitter ei som trives utrolig godt i eget selskap. Og med min bedre halvdel ❤ jeg gleder meg til gode perioder så jeg kan få tatt igjen litt på alt som ligger etter- for jeg vet ikke hvor lenge det varer. Jeg nyter hver eneste gang jeg leser en bok uten å lese den fra start 8 ganger fordi fibrotåka er tett som vaniljesaus i hue. Jeg elsker følelsen av å ha fått gjort noe som skulle vært gjort forrige uke eller mnd for den saks skyld.

Jeg elsker å bare kunne være. Det å kjenne at kroppen ikke kjenner FOR mye. Kunne sitte helt i ro å nyte kaffekoppen uten opprør. Det å kunne smile, være «opplagt». ( opplagt er individuelt for folk men ifht de tunge tidene). Det å kunne trekke pusten dypt inn uten for mye smerter eller kramper. Å puste ut så du faktisk kjenner at kroppen gir fra seg noe.

Kjenne på den lille energien som strømmer når man endelig kan tøye litt kontrollert.

Bare se. Bare lytte. Bare puste. Bare føle. Bare nyte.

Jeg har startet. Jeg gikk inn i 2018 bevisst på at det ikke skal unnskyldes noe mer. Det skal ikke bevises noe. Ingen trenger forklaring. Jeg trenger ikke forsvare meg mer- spesielt overfor meg selv.

Du er unik – du vet selv hva du trenger! Du har tross alt vært med fra starten av ditt liv.❤