Et voksent barn?

Når man var barn kunne man leke i timesvis uten å kjenne at man var sliten. Som barn eksisterte ikke ordet sliten. Vi kunne løpe og falle, men arr var jo litt kult så hva gjorde vel det. Når andre kalte oss ting, kunne vi reke tunge tilbake og si «dumming». Vi lærte at man ikke skal være slem mot andre, og at alle skal inkluderes. Man skal leke sammen! Hvis noen hadde fått en ny leke, var det selvfølge at vennene fikk prøve den, og ikke minst kunne løpe hjem for å be om en lik – for «alle andre har det jo» 😉 Hver gang vi falt, reiste vi oss opp igjen. Hver gang vi kranglet, ble vi venner etter 5 minutter. Hver gang vi lo sammen ble vi koblet sammen i et univers av lykke og bekymringsfrie tanker… Jeg vil finne meg som barn igjen. Jeg vil legge fra meg bekymringer jeg ikke trenger. Jeg vil reise meg fort opp hvis jeg snubler. Jeg vil le og leke. 

Men man blir ikke yngre. Og det er vel kanskje bra, hvis man spør mine foreldre;) Men jeg kan lære meg. Jeg kan og jeg HAR reist meg mange ganger. Jeg har måtte lære meg at jeg kan ikke få det andre har, og jeg kan heller ikke gjøre alt andre kan. Livet mitt tok en vending jeg ikke kunne forutse, som jeg sikkert vil tenke på i alle årene framover – kunne jeg endret noe, kunne jeg forhindret det?  Hadde jeg vært så mye lykkeligere nå om jeg ikke fikk fibromyalgi? Det mest åpenbare svaret er jo ja, men jo mer jeg lærer om megselv, jo mer usikker blir jeg. 

Jeg har allerede snublet flere ganger, og jeg har måtte halte litt før jeg står, men jeg er fortsatt student. Jeg trives veldig godt på skolen, det er mange flotte og morsome mennesker som preger hverdagen min og gir meg mye glede, latter og «tankefri». Men jeg kommer ikke unna den delen på hvorfor… Hvorfor er jeg sliten når andre jobber fullt ved siden av skolen? Hvorfor skal det være tøffere for meg enn for andre? Den følelsen av å forsvare seg er aldri god, men det er vel egentlig megselv jeg prøver å overbevise gang på gang! Fordi jeg hadde så spesifikke planer som gikk i vasken så må jeg rettferdiggjøre mine valg overfor megselv. Idiotisk, ikkesant? Jeg skulle ønske ordet «dumming» ikke hørtes så rart ut i en alder av 25:)

Det er faktisk greit. Det har gått åtte år siden livet mitt tok en annen vei enn den jeg hadde sett for meg. Det er en ting og innse, men en annen til og forstå. Jeg forstår nå. Jeg hadde planer som alle andre om utdanning, god jobb, god lønn, sosialt samvær 3 dager i uken, trening, etterutdanning………….. Hvor viktig er det egentlig? Er det så viktig at jeg hadde sittet her idag og følt at ting var fantastisk om jeg hadde klart det? Jeg kan ikke jobbe fullt nå, jeg klarer ikke full skole –  nesten. Jeg tenker ikke på noen superlang høyskoleutdanning, selvom jeg vet jeg kan klare det. 

Jeg synes det er fantastisk inspirerende når jeg møter hardtarbeidende mennesker, som har skole, jobb, trening og barn. De har pågangsmot og vilje. Jeg blir glad av å se at det er mulig. Hardtarbeidende mennesker… Det er også oss. Det er meg. Jeg kan ikke sammenligne. En banan og et eple er viktige, men på hver sin måte.. Jeg har fått andre verdier, verdier som gjør at jeg vil oppleve og utforske livet, men på helt andre måter enn jeg hadde trodd for 10 år siden.

Verdier kan være så mangt, men for meg er det megselv akkurat nå. Jeg skal verdsette de timene jeg er på skolen, jeg skal verdsette de timene jeg ler. Jeg skal verdsette megselv fordi jeg har klart meg, og fordi jeg ikke er som alle andre. Jeg skal verdsette at jeg har muligheten til å klikke i vinkel over en lekse, eller kan kjefte på gubben fordi han er mann, og når han gir opp – fordi jeg er kvinne. Hva hjelper det meg å ha lange dager, i en bra jobb når jeg kommer hjem full av tårer fordi jeg ikke strekker til? Eller en lang og god utdanning når jeg ikke får brukt den? Misforstå meg rett, jobb og utdanning er noe av det viktigste – men når man sammenlikner og tenker for mye på hva man ikke kan, må fokuset endres.

Jeg kan puste, jeg kan le, jeg kan ringe mine fantastiske venner som stiller opp uansett hvor grusom jeg er. Jeg kan få trøst hos foreldrene mine, jeg har brødre som beskytter og støtter meg. Jeg har en kjæreste som har løftet meg opp når den overveldende følelsen av motgang har tatt taket. Jeg har gått igjennom perioder hvor jeg bare eksisterer.. Men jeg ER. Jeg er meg, og jeg har møtt motgang, som alle dere andre der ute. Min personlighet og mitt liv bærer preg av dette. Dette er mine arr og jeg skal være stolt av det. 

 

 

Reklamer