Noen ganger så er det så utrolig lang vei opp igjen. Det er så mørkt og vondt at det ikke helt kan beskrives. Man føler seg litt etterlatt i verden.. som om man må løse alle verdensproblemer på egenhånd.
Jeg har gode mennesker rundt meg- det er ikke det det står på. Men det er lov å savne ett normalt liv er det ikke ? Et liv som ikke dreier seg om hva man har måtte unngå eller gi opp, som ikke dreier seg om å bevise.
Jeg er sliten nå. Det er helt greit. Har hatt en røff runde med fibro før man heiv på seg forkjølelse ++. Jeg kjenner jeg er sykt dårlig på dette med og være vanlig syk. En har liksom nok motstand til vanlig så synes vi kunne sluppet 🤣 neida. Er det at fibroen herjet så + at jeg har ødelagt noe i rygg/hofte som ikke en sjel finner ut av. Når man går lenge nok så blir man bare så forbanna lei.
Jeg er så lei av at man må kjempe. Lei av å ikke ha noe fremgang i sykdommen- for man håper jo. Lei av at mennesker forsvinner- egentlig mest fordi jeg gir så mye for å hjelpe eller støtte.
Lei av at leger mener at jeg er jo vant til smerter så litt fra eller til gjør jo ikke noe. Lei av påstanden om at det sitter i hodet- men enda er det ingen psykolog som har løst det…
Jeg vet det er jeg som må jobbe med ting men akkurat nå skulle jeg gjerne hatt ett vesen på en enhjørning som kom for å vise meg at alt vil bli bra til slutt.💕
FibroJonetta 