Jeg ble født en vinterdag i november, for 23 år siden. Jeg var akkurat passe, og sto med stumpen i været på stellebordet like etter jeg kom til verden. Standhaftig og sterk liten pike.. Jeg er født i Oslo (omegn, et eller annet sted) men flyttet til Bamble når jeg var en ca 2 år. Jeg var veldig «guttejente» som liten, og liker å se på meg som det den dag i dag. Høyt og lavt, gjerne altfor høyt – mye aktivitet og oppmerksomhet – JATAKK.
Ettersom tiden gikk begynte jeg på skolen, som alle andre. Jeg likte skolen veldig godt, var jo lei til tider – men når er man ikke det!? Fungerte godt i alle fag, likte alle fag. Jeg spilte fotball fra jeg var ca 8 år og det var det som ble min idrett. Var innom håndball og turn, men beina var hektet. Jeg sang mye, fikk laget en egen demo og trivdes veldig godt med å være i oppsetningene vi hadde på skolen.
De fleste sier til meg: å du hadde det så enkelt da, flink på skolen og var med på alt! Vel, alt har sin pris – og jeg ble mobbet for det også. Nå skal det sies at de fleste barn finner uendelig mye rart å mobbe for, (jeg var nok ikke noe unntak mot andre jeg heller, har aldri vært noe englebarn!) men hvor får barn det fra?? spør ikke meg. Jeg lå mange ganger våken, tenkte at kanskje jeg skulle slutte å være flink på skolen, slutte å synge – men jeg kunne ikke. Jeg kunne ikke fordi jeg viste at uansett hva så klarte jeg ikke å drite i leksene. Og sang gjorde meg glad, det var GØY.
Tiden gikk, endelig var det ut av 10 klasse. (ja jeg kan ikke si jeg savner det). Jeg skulle begynne på videregående og planen var klar! Idrettslinje – forsvaret – politihøyskolen! Men den gang ei.
Jeg kom inn på idrett og var kjempefornøyd, men allerede da begynte smertene og framtone seg. Nakken og skuldrene var ekstremt verkende, jeg fikk behandling men det hjalp ikke. Hodepine konstant, med lysskyhet. Da var det på utredning for migrene. Tror du jeg følte meg kul når jeg måtte sitte med solbriller inne for å ikke kaste opp? Nope:) men det gikk. Jeg ble mer slapp enn jeg noengang hadde vært og hver minste anstrengelse satt spor i kroppen min. Legene fant ikke ut hva dette kunne være…
Så var det videre til fysioterapeut. Der de konstaterte at jeg hadde mye muskelplager til å være så ung, men med rett trening skulle det gå. I tillegg ble det ved en tilfeldighet oppdaget at jeg hadde kyssesyken. Vel, da kom forklaringen på slappheten.
Men jeg kom meg aldri opp igjen… Jeg ble verre og verre, smertene var forferdelige – hoftene hovnet opp, ble ildrøde og sprengte. Jeg var faktisk redd.
Etter å ha kontaktet private og offentlige etater ble det både kortisoninjeksjon, behandling og trening. I mellomtiden hadde jeg jobb.
For at ikke dette innlegget skal dra ut hele dagen – så endte det etter mange år med diagnosen fibromyalgi. Jeg ble henvist til Sykehuset i Kristiansand på reumatisk avd. Det tok overlegen nøyaktig 15 min. på å «gi meg dommen». Da jeg kom ut ville jeg bare gråte. Både fordi jeg endelig ble trodd, men også fordi jeg følte jeg var dømt. Dømt til et liv i smerter.( Dette var også før jeg viste mye om sykdommen). Jeg lovte meg selv ÈN ting når jeg var 13 år – det var mye som kunne skje, men SYK det skal jeg ALDRI bli! (naiv, ja;)
Jeg fikk diagnosen i 2009, og nå 3 år etter føler jeg at det har gått et helt liv. Hverdagen endres så forferdelig, det er som å lære alt på nytt. Jeg kan ikke gjøre alt som før, heller ikke alt jeg klarte kan gjennomføres.
Jeg synger ikke, spiller ikke fotball, og har ikke utdannelse. Jeg er ikke redd for å si jeg ikke har utdannelse, for vitnemålet mitt sier sitt. Det hender jeg tar det fram for å minne meg på at jeg er ikke dum, jeg er syk.
TA VARE PÅ LIVET! jeg har ikke lang livserfaring, men jeg har god erfaring. Gjør det DU vil, lev DITT liv! En dag har du ikke de samme mulighetene.
Jeg har fortsatt HÅP, og TRO på at jeg en dag kan få det livet jeg vil ha. Det er nok ikke slik jeg hadde forestilt meg, men BRA det skal det bli:)
