Jeg ble født en vinterdag i november, for 23 år siden. Jeg var akkurat passe, og sto med stumpen i været på stellebordet like etter jeg kom til verden. Standhaftig og sterk liten pike.. Jeg er født i Oslo (omegn, et eller annet sted) men flyttet til Bamble når jeg var en ca 2 år. Jeg var veldig «guttejente» som liten, og liker å se på meg som det den dag i dag. Høyt og lavt, gjerne altfor høyt – mye aktivitet og oppmerksomhet – JATAKK.
Ettersom tiden gikk begynte jeg på skolen, som alle andre. Jeg likte skolen veldig godt, var jo lei til tider – men når er man ikke det!? Fungerte godt i alle fag, likte alle fag. Jeg spilte fotball fra jeg var ca 8 år og det var det som ble min idrett. Var innom håndball og turn, men beina var hektet. Jeg sang mye, fikk laget en egen demo og trivdes veldig godt med å være i oppsetningene vi hadde på skolen.
De fleste sier til meg: å du hadde det så enkelt da, flink på skolen og var med på alt! Vel, alt har sin pris – og jeg ble mobbet for det også. Nå skal det sies at de fleste barn finner uendelig mye rart å mobbe for, (jeg var nok ikke noe unntak mot andre jeg heller, har aldri vært noe englebarn!) men hvor får barn det fra?? spør ikke meg. Jeg lå mange ganger våken, tenkte at kanskje jeg skulle slutte å være flink på skolen, slutte å synge – men jeg kunne ikke. Jeg kunne ikke fordi jeg viste at uansett hva så klarte jeg ikke å drite i leksene. Og sang gjorde meg glad, det var GØY.
Tiden gikk, endelig var det ut av 10 klasse. (ja jeg kan ikke si jeg savner det). Jeg skulle begynne på videregående og planen var klar! Idrettslinje – forsvaret – politihøyskolen! Men den gang ei.
Jeg kom inn på idrett og var kjempefornøyd, men allerede da begynte smertene og framtone seg. Nakken og skuldrene var ekstremt verkende, jeg fikk behandling men det hjalp ikke. Hodepine konstant, med lysskyhet. Da var det på utredning for migrene. Tror du jeg følte meg kul når jeg måtte sitte med solbriller inne for å ikke kaste opp? Nope:) men det gikk. Jeg ble mer slapp enn jeg noengang hadde vært og hver minste anstrengelse satt spor i kroppen min. Legene fant ikke ut hva dette kunne være…
Så var det videre til fysioterapeut. Der de konstaterte at jeg hadde mye muskelplager til å være så ung, men med rett trening skulle det gå. I tillegg ble det ved en tilfeldighet oppdaget at jeg hadde kyssesyken. Vel, da kom forklaringen på slappheten.
Men jeg kom meg aldri opp igjen… Jeg ble verre og verre, smertene var forferdelige – hoftene hovnet opp, ble ildrøde og sprengte. Jeg var faktisk redd.
Etter å ha kontaktet private og offentlige etater ble det både kortisoninjeksjon, behandling og trening. I mellomtiden hadde jeg jobb.
For at ikke dette innlegget skal dra ut hele dagen – så endte det etter mange år med diagnosen fibromyalgi. Jeg ble henvist til Sykehuset i Kristiansand på reumatisk avd. Det tok overlegen nøyaktig 15 min. på å «gi meg dommen». Da jeg kom ut ville jeg bare gråte. Både fordi jeg endelig ble trodd, men også fordi jeg følte jeg var dømt. Dømt til et liv i smerter.( Dette var også før jeg viste mye om sykdommen). Jeg lovte meg selv ÈN ting når jeg var 13 år – det var mye som kunne skje, men SYK det skal jeg ALDRI bli! (naiv, ja;)
Jeg fikk diagnosen i 2009, og nå 3 år etter føler jeg at det har gått et helt liv. Hverdagen endres så forferdelig, det er som å lære alt på nytt. Jeg kan ikke gjøre alt som før, heller ikke alt jeg klarte kan gjennomføres.
Jeg synger ikke, spiller ikke fotball, og har ikke utdannelse. Jeg er ikke redd for å si jeg ikke har utdannelse, for vitnemålet mitt sier sitt. Det hender jeg tar det fram for å minne meg på at jeg er ikke dum, jeg er syk.
TA VARE PÅ LIVET! jeg har ikke lang livserfaring, men jeg har god erfaring. Gjør det DU vil, lev DITT liv! En dag har du ikke de samme mulighetene.
Jeg har fortsatt HÅP, og TRO på at jeg en dag kan få det livet jeg vil ha. Det er nok ikke slik jeg hadde forestilt meg, men BRA det skal det bli:)
FibroJonetta 
Hei!
Har sittet en stund her nå og lest igjennom dine innlegg. Veldig godt skrevet, og ikke minst godt forklart! 🙂 Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg er 27 år og fikk diagnose FM for 1 1/2 år siden etter noen år med plager, spesielt etter min førstefødte som snart fyller 6 år. Plagene satt mest rundt brystbenet, og hadde veldig lav smerteterskel(alltid hatt). Noe kunne så vidt stikke fingern i arma på meg og det svidde av smerte! Dette gikk utover hverdagen. «Heldig» som jeg er hadde jeg utdannelse og jobbet i en bedrift med ei veldig god helseforsikring innen privat sektor. Anbefaler dere og kontakte oslofjordklinikken for utredning for dere som enda ikke er blitt trodd eller fått svar. Dette er en privatklinikk, desverre må du ta regninga selv, men kan belønne seg.
Etter påvist FM, fikk jeg utskrevet sarotex (antidepresive i små doser) for smertene. Ja, det hjalp på smertene. MEN dagene føltes som evige og det føltes som jeg levde i ei evig boble. Jeg er tobarnsmor og jeg bestemte meg for å ta tilbake hverdagen igjen! Ingenting kan stoppe meg! Ingenting SKAL stoppe meg. Jeg spurte om råd litt her og der. Jeg fikk tips om å prøve glutenfritt og mest mulig sukkerfritt og en del melkeprodukter. Noe som har fungert kjempebra for meg! Men som samtidig gjorde hverdagen vanskligere i forhold til mat og hva jeg skulle/kunne spise og spise glutenfritt ga meg mye høyt blodsukker da jeg ikke fikk noe proteiner(gluten er proteinet i korn). Jeg begynte med herbalife for og erstatte de måltidene som jeg vanligvis spiste brød og lignende. Noe som ga meg ett stabilt blodsukker og økt metthetsfølelse. Og spiste mye renere mat ellers, mye grønnsaker og rent kjøtt. Nå var hverdagen enklere igjen og energien kom også gradvis tilbake. Så oppdaget jeg tang kuei plus(kosttilskudd fra herbalife) en kinesisk urt og kamille. Den er muskelavslappende og hormon dempende. Den er min smertestillende idag. Den bare kan jeg ikke gå tom for, den bruker jeg jevnt igjennom hele dagen og tar extra mot kvelden for å få en dypere og bedre søvn, Anbelfales. Det har vært en lang kamp og komme dit jeg er idag, MEN jeg har vunnet. Jeg ser ikke på meg selv som syk lenger. Bonusen var at jeg pr idag er 20 kg lettere, bedre energi enn da jeg var 16. Og har begynt og trene igjen, trener hard styrke, kan være ødelagt dagen etterpå, men peiser på med tang kuei, te og div. Med den kunnskapen jeg har fått igjennom min kamp sitter jeg nå på skolebenken igjen, noe jeg trodde ikke ville fungere da det er mye stillesittende, jeg har vært avhengig av å røre meg hele dagen, det henger nok litt igjen. Jeg turte ikke sette meg nedpå før alt var gjort og ungene var i seng, for la jeg meg ned på soffaen, kom jeg meg ikke opp igjen. Sivnet utrolig fort! Tar påbygg for å få studiekompetanse og starter på med grunnleggende medisin til høsten for å få en bedre forståelse på denne underlige kroppen vi har fått utdelt.
Jeg har tenkt å leve slik jeg vil, og følge mine drømmer. Det ønsker jeg alle! Dere skjønner vel at jeg distribuerer herbalife, og selvfølgelig skriver jeg her for å hjelpe dere. Jeg jobber deltid med herbalife for å hjelpe og veilede andre til en bedre livsstil. Kanskje kan dette være noe for deg? Jeg hjelper gjerne til, mitt største ønske er å leve av å hjelpe andre, for det hjelper meg også meg. Ta gjerne kontakt 🙂 Ønsker dere en flott dag og tid framover 🙂
Tusen takk for tips, veldig godt å høre at du ble bedre.:-D
Bare hyggelig 🙂
Flinka 🙂 du er så god til å skrive
Takk 😀
Nydelig skrevet… Ønsker deg lykke til videre i livet. 🙂
Tusen takk 🙂
Flott skrevet av både jonetta og Aina ❤ Kjenner meg igjen i mye her ja.. Håper dette treffer mange slik at de forstår hvordan dette livet er. Jeg fikk selv plager før jeg var 13 år, og sleit masse. Men fikk ikke diagnose FM før jeg var 35, før den tid var det slitasjegikt og muskelsmerter… Skulle prøve meg på utdannelse da jeg var 25, etter å ha valgt å være hejmme med førstefødte fordi jeg hadde så masse plager/smerter, men den måtte jeg bare avbryte.. 😦 Som 19-20 åring skulle jeg ha forsikringer, og da søkte jeg også uføreforsikring, noe jeg ikke fikk pga mange og lange sykemeldingsperioder… Livet er tøfft for oss kronisk syke!
Håper det går bedre med deg etterhvert jonetta :)) Så kan vi bare håpe og krysse fingrene for at det kommer en kur en dag!
Klem til deg ❤
Så fint du skriver Milla… Liker å kalle deg det.. Kjært barn har mange navn vettu;) Synes jeg hører hvordan du høres ut.. Sikkert en glad stemme, og at du liker å le.. 😉 Rart hvor mye man kan bry seg om mennesker som man ikke har møtt engang,,, hehe..;))
Kjenner meg igjen.. Men nå er jeg «gammel»,så jeg har nesten fortrengt hvordan alt begynte… Men at du sier LEV LIVET… DET er viktig det,… Jeg har nok mye ugjort enda jeg egentlig.. Synes jeg ser meg..50 år og Monica gjør ting hun ikke kan…. Hahaha…
Men du skal ha for at du er så humoristisk… Alltid masse fine kommentarer som jeg bare må le av…
Er så glad vi ble «kjent» Millamor… ;))
Ønsker at du får aaaaaalt du ønsker deg i livet…
Masse klemmer fra Monique;)
Takk søte deg<3 du er ganske god du med 🙂
Kan egentlig bare signere på det Aina Yvonne skriver her jeg.
Du skriver fantastisk bra ❤
Skjønne gode deg ❤
*sofaen skulle det stå inni der…ikke sogaen:)hehe
Du er ei flott jente!!! Og du skriver fantastisk godt…du er så ung og har likevel opplevd mer enn mange som er eldre enn meg…dette med å være syk…dette med å føle at man ikke blir trodd, dette med å hele tiden måtte forsvare seg selv mot hele verden, det tapper en for krefter… du fant en lege som trodde på deg… jeg er 37 år…og har hatt smerter lenger enn det du har levd, faktisk…har gått igjennom alle mulige diagnoser fra voksesmerter til psykosomatiske lidelser og depresjon…enda jobber jeg for å bli trodd…det går sakte…alt for sakte… Men, mennesker- de forstår ikke alle hva vi sliter med…og noen blir faktisk sinte for at vi er så åpne om dette, man skulle nesten tro det var farlig å høre på oss…at de er redde for noe…Hele tiden skal venner fortelle oss at: » Det er jo bare å trene, du må trene opp musklene dine, de forringes jo av at du bare ligger der på sogaen å ikke gjør noe…kanskje du er allergisk mot noe, du må kutte ut godteri…og rødt kjøtt..og ditt og datt…du må jo ikke tenke så mye på at du er syk, du må jo tenke deg friskere…du vet jo at hvis du tenker at du er syk, snur hodet ditt det rundt og gjør deg sykere…åh, kom igjen da, ikke vær så usosial…bli med ut da vel…du kan ikke mure deg inne, det blir du bare sykere av…herreggud da menneske, har du ikke vasket til helgen? har du ikke bakt til jul????» og listen bare vokser og vokser… Du beskriver livet ditt så bevegende. Jeg ser deg for meg i en film i hodet mitt…livsgleden, pågangsmotet…og føler med deg der du møter veggen…Jeg stanger ofte hodet i veggen…har kuler på størrelse med en globus…jeg jobber intenst inni hodet mitt for å finne en måte å formidle det på til verden-hva dette er…hva Fibromyalgi er!!!
Du er ei flott og interessant jente…og jeg liker det jeg leser…Og jeg følger deg videre:) Dette ble et langt innlegg, men jeg håper jeg kan bidra til at mennesker i din verden faktisk forstår hva du formidler og hvor mye ordene dine treffer meg i hjertet…Vi er så mange i denne båten…og slik helseNorge er, ror vi med knekte årer… Det er så viktig at dine rundt deg anerkjenner at det du lider av, er ekte… Og at de hjelper deg! Stå på:) Stor klem fra meg ❤
Tusen takk:-D<3