Hvor er min plass?

Jeg tenker ofte på det.. Hvor er min plass i verden, i MITT liv – hvor hører jeg til? Hva er meningen med MEG? hm.. Jeg får vel aldri svar på det. Men jeg synes det er grusomt å ha denne tanken hengende over meg, den følelsen av å aldri passe inn, høre til eller ha noen mening.

Jeg kan ikke redde verden, jeg klarer jo ikke få det livet jeg vil ha engang. Hvordan er det meningen at jeg skal tolke livet mitt,  hvordan skal jeg skjønne når jeg har funnet plassen jeg hører til? Jeg er ikke kristen, så at Gud har en mening funker ikke for meg. Joda jeg har en tro, men den er inne i meg, det er min drivkraft og mitt håp om at en gang skal jeg klare det jeg vil.

Jeg anser meg vel egentlig mer som en Buddhist, enn noe annet.

I buddhismen finnes det ikke noen frelse slik den er kjent i andre religioner, det viktigste i buddhismen er å oppnå nirvana. I buddhistisk tenkning anses ikke dette som noe man legger til eller henter utenfor seg selv, men er det som er til stede helt av seg selv når man har fjernet årsakene til lidelse i ens eget sinn. Metoden går derfor ut på å frigjøre seg fra årsakene til lidelsen, de såkalte «sinngiftene» (innbilninger og forutinntatthet, og inngrodde vanemønstre av grådighet, hat, arroganse og misunnelse), ved at man i stedet for å tenke, tale og handle ut fra disse, «våkner opp» og forholder seg til virkeligheten slik den er, og til slutt oppnår nirvana.

Neida, jeg kan IKKE mye om Buddhismen men jeg er så fasinert over måten det tenkes på. Jeg elsker det.

Buddhismen omfatter en modell av menneskesinnet som søker å kartlegge de mekanismene som gjør at vi tenker, føler og handler slik vi gjør. Buddhistisk praksis går i stor grad ut på å gjenkjenne og forstå seg selv i henhold til denne modellen slik at ens tanker og handlinger kommer over i et fruktbart, konstruktivt og etisk gavnlig spor. Det er mulig å betrakte visse deler av buddhistisk praksis som en form for kognitiv terapi.

Jeg har så lyst til å finne meg selv, helt og holdent – ikke minst mentalt.

Jeg tror jeg vil finne svar på mye om meg selv, min mening hvis jeg klarer forandring. Jeg må faktisk endre holdningen min. Jeg er bitter, jeg tilgir sjeldent – og ikke minst, glemmer aldri! Men hva er vitsen? Jeg har ikke noe å tjene på det.

Jeg tror jeg har en mening og noe av den meningen er å hjelpe andre. Jeg trenger kanskje ikke redde verden men jeg kan støtte en venn, jeg kan lytte, jeg kan ofre, jeg kan være der uansett. Ville du gjort det?

Har du en mening/tro som holder deg gående?