Kategori: Livet

Det å akseptere seg selv, er ikke alltid like lett. Vi har alle et «perfect picture» i hodet, om hvordan vi vil se ut og hvem vi vil være. Er det noe jeg tror alle har lært så er det at den listen er altfor høyt oppe.

Jeg har aldri hatt god selvtillit – enda mindre de siste 6 årene. Jeg ble sykere, endret betraktelig meninger, og ikke minst vekten kunne vel fint vært lavere. Jeg prøver å akseptere hvordan jeg ser ut, men jeg synes det er vanskelig, fordi en blir ganske ofte påmint om at man ikke er den man engang var. Jeg synes det er respektløst og selvom jeg prøver å la ting gå meg forbi, så sitter det!

Kommentarer som: Du burde vel ikke trene når du er gravid? eh nei, jeg er bare feit. – Åi du har gått opp i vekt, det er jo bare å slanke deg da. Ja hadde jeg vært frisk så kunne jeg det, men uansett hvordan man spiser så hjelper det ikke når man er sengeliggende. Dessuten vil jeg ikke være tynn jeg vil være trent!

Dessuten så må jeg si at hvis du sitter offentlig (fest, bursdager o.l) og klager da har du ikke problemer med det. Det er et rop etter oppmerksomhet, og jeg blir faktisk relativt irritert! Fordi jeg og mange av mine venner har problemer, vi kan gjerne prate sammen om det, men ikke utlever deg som om du pakker ut deg selv fra gavepapir.

Jeg vil ikke høre nå at jeg ikke burde klage for mange har det værre enn meg o.l for det VET jeg. Men jeg synes dere skal tenke litt på hvor mye dere kan såre et enkelt menneske med de enkle kommentarene deres. ( det gjelder meg også!)

Det hjalp jo ikke at jeg ble syk. Fra kretslag, demoinnspilling og toppkarakterer til nothing!

MEN en ting er jeg stolt av: JEG ER MEG SELV. Jeg har selvinnsikt. Jeg kjenner meg selv.

Jeg er det tvers igjennom – jeg er frekk, snill, dum, provoserende, pålitelig, ærlig og ikke minst jeg elsker de rundt meg av hele mitt hjerte. Jeg kunne aldri utgitt meg for å være en annen, gudene vet det er MANGE som ikke liker det! (hvertfall her jeg bor;)

Men vet du, det driter jeg i! Jeg kan sitte om 50 år å si at JEG har gjort alt jeg kan for å være meg selv – på godt og vondt! Det er ikke lett, jeg har ikke mange venner (bekjente ja, men ikke noen jeg tenker over) men de vennene jeg har er så gjennomført bra å de er akkurat like direkte, like ærlige og ikke minst snillere enn meg. Jeg digger dere, for at dere aksepterer meg, og gir meg tro på at jeg KAN være meg. Jeg trenger ikke føye meg etter andre for å få venner – for de jeg har nå er de beste jeg får. I tillegg når man har verdens flotteste mann, som jobber ræva av seg med pilotutdannelse og i tillegg støtter meg i hverdagen – jo da driter jeg i utseende mitt. Jeg er bra, jeg er akkurat like bra som deg!

Jeg har fibromyalgi! -Det er ikke synd på meg, jeg blir bare mye sterkere enn mange andre. – Jeg dør ikke av dette, det bare gjør jævli vondt. Jeg er ikke dum, jeg har bare ikke samme mulighetene som andre har akkurat nå.

SÅ SLUTT! Slutt og behandle meg som om jeg har en smittsom malaria – jeg er ikke farlig. Ja jeg er nok vanskelig og komme innpå, og er krevende som venn – men til gjengjeld er jeg god! Jeg er god som gull, og kommer aldri til å svikte deg som venn når du trenger meg.

Mange jeg hører om/kjenner «later» som de bryr seg. De bryter kontakten, men så fort vi møtes kommer det samme gamle. «Stakar deg da, kan ikke være lett», «uff, så grusomt». Neida det er ikke lett, men vet du hva: ved å bryte «vennskap» med en syk person gjør du hverdagen mye tyngre. VI TRENGER DERE.

Vi trenger noen til å dra oss ut, noen som kan klage til oss, noen vi kan le med.

Så tenk neste gang, når du er lei av å mase, eller lei av sykdomsprat: DU kan hjelpe.!:)

Heldigvis har jeg verdens beste venninner på dette punktet!<3 Jeg hadde ikke klart meg uten. Og selv om jeg er lei av mas,  de er lei av at jeg sier nei. Jeg tror dere ikke forstår og de er lei av å prøve – så er dere verdens beste! (dere vet hvem dere er:) TAKK:)