Det er greit å være A7

I denne prosessen med å finne meg selv er det ganske mye som flyr gjennom hodet. Er ting min feil, har jeg valgt rett, hvorfor meg osv osv. 

Man mister venner og bekjente, da føler man seg usikker på hvordan ting har blitt. Etter jeg gikk ut av Facebook så kan man vel si at verden ikke hadde merket et fnugg av om jeg skulle dø – for å si det sånn. Å det hadde vel kanskje flesteparten driti i uansett(ikke noe depresjon eller suicidal!) Men poenget mitt er at alt nå går på en falsk kanal hvor man slipper fysisk kontakt samtidig som vi kan framstå som helgener hele gjengen. 

Dette gjelder såklart ikke bare facebook men andre kanaler også. Vil vi virkelig sitte med en gjeng avdankede mennesker med sosial angst og en akutt følelse av at noen mener noe eller er sure fordi de reagerte som de gjorde på bilde du la ut eller statusen.?

Det er det vi er nå. Ikke alle! Men mange fanges der inne. Jeg var en sånn. Fordi jeg ble så jævli paranoid over at jeg ville tilfredstille alle på vennelisten med statuser, likes og kommentarer. Jeg blir småkvalm av kommetarer som :»fina» «søta» «kjekken». Jo mer vi kommenterer jo oftere kommer et nytt bilde som kunne lignet på Marianne Aulis klovn. 

Jeg orker ikke det. Jeg får seriøst ikke gode dager av at noen kaller meg søta på et profilbilde som som oftest er redigert i hjel. Jeg savner genuin og komplisert skryt. Jeg savner å gi det. :du er så fantastisk! Du er så flink til å gi av deg selv.  Du er rå på medmenneskelighet. Jeg unner deg positiviteten din. Jeg elsker hvordan du bagatelliserer ting slik at jeg må tenke litt.

Altså- any day now. Jeg vil heller at folk skal fortelle meg at ørene mine faktisk funker til å lytte og munnen holder kjeft når den skal.

Med andre ord så har jeg det helt nydelig uten face og hvis noen føler for å ha et ekte vennskap så ere bare å sende meg en melding.  
Noen sier; men hvorfor stresse med å finne seg selv? Gift dere, få barn- lev livet… Er dere virkelig så lite søkende og finner livet så lite interessant at det er løsningen på alt?  

Det er en tid for alt- og jeg vet at det å gifte meg eller få barn ikke hadde gitt meg en dritt av det jeg er på søken etter. Jeg VIL finne megselv(klisjé jeg vet) og når jeg er på vei dit så får tiden avgjøre hva som passer å ikke. Jeg vil leve livet å se tilbake på at jeg IKKE tok de enkle utveiene men sto løpet ut. Å det skal jeg fader meg klare nå og!

Skål for A7 livet- der man aldri vet hvor man ender eller hva man gjør – for nå er dette det som passer meg .

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s