Fibrojonetta

Forventninger og balanse

Kroppen er i ubalanse, det vet vi jo. Hva som skjer derimot det er veldig vanskelig å forklare- hvertfall med ord (noen ganger er lyder lettere😂)

Jeg ligger å kjenner etter, prøver etter beste evne og være fasinert over at min egen kropp kjemper så enormt mot seg selv. Hvordan kan man ligge helt i ro og samtidig ha signaler som sier : her er det krise, send ut fullt arsenal for reperasjon av vev!! Åsså bare ligger man liksom – jeg har ikke trykket på noe sted en gang. Det ER fasinerende! Og det er helt greit. Jeg prøver liksom litt i underbevisstheten å si ifra til nervesenteret at: hallo du gåkke LITT fort fram her nå? Mens man nesten er i smertemeditasjon som er en blanding av å puste rolig, meditere samt være utmattet og herjet.

Men det går bra. Jeg fortjener å bare hvile når det står på- kroppen sier tross alt ifra om at noe er galt. Den bare lever litt i alarmberedskap og sier vel ifra 100 ganger sterkere enn den burde – og da trenger jo ikke jeg jobbe imot hver gang.

Det skal sies at mange ganger kjemper man imot og til tider er det bra- den gylne veien må man kjenne på.

Etter mange år preget av stress og alt for mye forventinger har jeg endelig fått den lille åpenbaringen jeg trengte. Jeg har alltid sett opp til supersosiale mennesker med bunnløs energi, og vært forbanna på at jeg ble syk. Jeg har i alle år beklaget meg til venner når jeg ikke har stilt opp så mye som jeg pleier pga sykdommen.

Hvorfor i helvete gjør jeg det?? Det er da virkelig ikke noen selvfølge at når jeg først er litt oppegående så skal jeg utmatte meg på andre. Det er vel ingen som spør meg ut av det blå hvordan det går eller beklager seg over at de ikke var der da jeg hylgråt av smerte og ikke kontaktet noen på 4 uker….så hvorfor i allverden legger JEG slikt press på meg ? (Jeg elsker vennene mine og det er en mellomting det er snakk om- dette er mer for å forklare hvordan jeg behandler meg selv)

Joda sykdommen har bidratt til at jeg er mindre sosial – det er det ikke tvil om. Men bak sykdommen sitter ei som trives utrolig godt i eget selskap. Og med min bedre halvdel ❤ jeg gleder meg til gode perioder så jeg kan få tatt igjen litt på alt som ligger etter- for jeg vet ikke hvor lenge det varer. Jeg nyter hver eneste gang jeg leser en bok uten å lese den fra start 8 ganger fordi fibrotåka er tett som vaniljesaus i hue. Jeg elsker følelsen av å ha fått gjort noe som skulle vært gjort forrige uke eller mnd for den saks skyld.

Jeg elsker å bare kunne være. Det å kjenne at kroppen ikke kjenner FOR mye. Kunne sitte helt i ro å nyte kaffekoppen uten opprør. Det å kunne smile, være «opplagt». ( opplagt er individuelt for folk men ifht de tunge tidene). Det å kunne trekke pusten dypt inn uten for mye smerter eller kramper. Å puste ut så du faktisk kjenner at kroppen gir fra seg noe.

Kjenne på den lille energien som strømmer når man endelig kan tøye litt kontrollert.

Bare se. Bare lytte. Bare puste. Bare føle. Bare nyte.

Jeg har startet. Jeg gikk inn i 2018 bevisst på at det ikke skal unnskyldes noe mer. Det skal ikke bevises noe. Ingen trenger forklaring. Jeg trenger ikke forsvare meg mer- spesielt overfor meg selv.

Du er unik – du vet selv hva du trenger! Du har tross alt vært med fra starten av ditt liv.❤

Reklamer
Fibrojonetta

Det er greit å være A7

I denne prosessen med å finne meg selv er det ganske mye som flyr gjennom hodet. Er ting min feil, har jeg valgt rett, hvorfor meg osv osv. 

Man mister venner og bekjente, da føler man seg usikker på hvordan ting har blitt. Etter jeg gikk ut av Facebook så kan man vel si at verden ikke hadde merket et fnugg av om jeg skulle dø – for å si det sånn. Å det hadde vel kanskje flesteparten driti i uansett(ikke noe depresjon eller suicidal!) Men poenget mitt er at alt nå går på en falsk kanal hvor man slipper fysisk kontakt samtidig som vi kan framstå som helgener hele gjengen. 

Dette gjelder såklart ikke bare facebook men andre kanaler også. Vil vi virkelig sitte med en gjeng avdankede mennesker med sosial angst og en akutt følelse av at noen mener noe eller er sure fordi de reagerte som de gjorde på bilde du la ut eller statusen.?

Det er det vi er nå. Ikke alle! Men mange fanges der inne. Jeg var en sånn. Fordi jeg ble så jævli paranoid over at jeg ville tilfredstille alle på vennelisten med statuser, likes og kommentarer. Jeg blir småkvalm av kommetarer som :»fina» «søta» «kjekken». Jo mer vi kommenterer jo oftere kommer et nytt bilde som kunne lignet på Marianne Aulis klovn. 

Jeg orker ikke det. Jeg får seriøst ikke gode dager av at noen kaller meg søta på et profilbilde som som oftest er redigert i hjel. Jeg savner genuin og komplisert skryt. Jeg savner å gi det. :du er så fantastisk! Du er så flink til å gi av deg selv.  Du er rå på medmenneskelighet. Jeg unner deg positiviteten din. Jeg elsker hvordan du bagatelliserer ting slik at jeg må tenke litt.

Altså- any day now. Jeg vil heller at folk skal fortelle meg at ørene mine faktisk funker til å lytte og munnen holder kjeft når den skal.

Med andre ord så har jeg det helt nydelig uten face og hvis noen føler for å ha et ekte vennskap så ere bare å sende meg en melding.  
Noen sier; men hvorfor stresse med å finne seg selv? Gift dere, få barn- lev livet… Er dere virkelig så lite søkende og finner livet så lite interessant at det er løsningen på alt?  

Det er en tid for alt- og jeg vet at det å gifte meg eller få barn ikke hadde gitt meg en dritt av det jeg er på søken etter. Jeg VIL finne megselv(klisjé jeg vet) og når jeg er på vei dit så får tiden avgjøre hva som passer å ikke. Jeg vil leve livet å se tilbake på at jeg IKKE tok de enkle utveiene men sto løpet ut. Å det skal jeg fader meg klare nå og!

Skål for A7 livet- der man aldri vet hvor man ender eller hva man gjør – for nå er dette det som passer meg .