Jeg ser deg

Jeg ser når du kikker på kroppen din som om den er fremmed. Når fingrene virker som å dra seg i en helt annen retning, men de står stille. Når du ser på hoftene dine for å prøve og forstå hvordan i allverden man kan ha vondt der når det ikke er noe tegn til det. Ikke noe blåmerke, ikke noen stikkskader, ikke noe åpent sår – men enda så føles det slik. Som om huden er skrapet bort mens benstrukturen er brettet ut… Det er ikke noe du innbiller deg heller – fordi hjernen din får signaler om at det skal jobbes mot smerte der. Logisk? nei…

Jeg ser når brystkassen din knyter seg sammen og musklene i halsen tenser seg til, mens du er blank i øynene og pusten blir tyngre. Jeg ser du kjemper mot angstanfallet som nærmer seg – ikke fordi du er psykisk syk – men fordi du er så ufattelig sliten av å leve i en annen kropp. Du er alene, med en kropp som strider mot all logikk og det er ikke mer evne til forståelse igjen. Det går ikke an å forstå. Du kjemper mot deg selv HVER ENESTE DAG.

Når du kommer hjem fra legetimer ser jeg frykten din i øynene dine. Er jeg virkelig så gal? Klarer jeg virkelig og innbille meg så sterke smerter?. Nei du gjør ikke det. Det vet du innerst inne, mens du sier til deg selv: hvis jeg først skulle lyvet meg syk så hadde jeg faen meg valgt noe mer lukrativt enn dette.

Jeg ser deg når tårene triller ustoppelig, og når du evner et lite håp i en så morbid tanke som at: jeg kan dø og hvis jeg mot formodning skulle bli født på ny – kanskje jeg blir frisk da. kanskje jeg kan leve helt normalt.

Jeg ser deg når du smiler og har en fin dag – når du tenker at dette kan jo bli bedre, kanskje… Når du gleder deg til noe, men det varer ikke mer enn en times tid – før realiteten slår inn og du VET konsekvensene av den flyreisen eller vennekvelden. Jeg ser du har det vondt. Men du drar. Fordi du er sterk. Fordi du ikke vil at sykdommen skal ta deg helt. Selv om den er godt på vei. For det er IKKE greit å bli syk, det er lov å synes det er urettferdig.

Du er sterk. Du er ikke gal. Du fikk desverre utlevert litt feil opplegg i nervesystemet.

Du er ikke alene. Jeg ser deg – hver eneste dag.

-Speilbildet ditt.<3

 

Advertisements

6 thoughts on “Jeg ser deg

  1. Nevnte det i et tidligere innlegg. Men prøv dette en dag: Spis et brett med aprikos, av den mest naturlige sorten, fås på de fleste innvandrersjapper. Og drikk en juiceflaske med rød druejuice, se om du ikke har mindre vondt neste dag. Hjelper meg signifikant.

  2. Meget godt beskrevet. Vondt å ha en kropp som gjør som den vil, ikke hva jeg ønsker. Og når det ikke er krykker, , bandasjer, rullestol som viser hvir alvorlig det er, er det vanskelig å bli tatt på alvor. 🌹

  3. Godt skrevet akkurat sånn føler jeg meg. Men tok lang tid før jeg klarte å akseptere at jeg hadde fibromyalgi og alt som følgte med den 😯 synes du er veldig god til å sette ord på det😊 du har faktisk hjulpet meg til å akseptere at sånn er det bare..takk ❤

  4. Meget bra skrevet! Dette var som å lese om mitt eget speilbilde dessverre, beklageligvis er det andre som har det på samme måte. Men samtidig «godt» når andre vet nøyaktig hvordan det er i hverdagen. Ta vare på deg selv og håper du har noen dager der det kun er «normal» smerte (om ikke smertefrie). Klem fra Lene Tangen 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s