Når man får en endring i livet – som skal snu opp ned på hele livet – da kan man til tider begynne å tvile på seg selv. Jeg har gjort det mange ganger. Men ikke på den måten som man tviler på om det blir regn eller om 2+2 kan være 5 – men om man faktisk klarer å lure seg selv og sin egen intelligens så mye at en nesten lever i en annen verden.
For det har jeg lurt på. Spesielt når man blir påmint om at man har en usynlig sykdom, som ikke kan dokumenteres med en blodprøve.( det er faktisk ikke slik mange sykdommer påvises – bare så det er sagt.) At man er for ung til å være syk. Det er kun viljestyrken det kommer an på. Søvn er rutine så den kan jeg ordne lett… alt dette gjør til slutt at man sitter i sin egen boble å tenker – er jeg virkelig så fjern?
Klarer jeg virkelig å få hjernen min til å melde at ting er vondt når det ikke er det? klarer jeg å «trasse» meg til smerte? Er jeg virkelig så borte i nøtta at det bare er å legge seg til riktig tid så blir alt bra? Kan jeg virkelig overstyre signalene fra sentralnervesystemet og hjernen? er jeg så superwoman at jeg bare kan fikse dette? …
Hadde det gått så skal jeg virkelig love deg at jeg hadde ikke startet denne bloggen. Jeg hadde ikke følt at jeg MÅ informere alle dere som ikke VIL forstå at alt ikke er svart/hvitt eller brukne ben. Men jeg ser også at det kan være vrient.
Vi sitter tross alt tilsynelatende friske- gjerne en time foran pcn, i tillegg så er jo mange ute i jobb eller trening!
DU SER OSS IKKE DE ANDRE TIMENE!
De timene jeg ligger å kjenner på smerten, hvor jeg prøver å si til meg selv utallige ganger; at dette er ikke ille, det kunne vært mye værre.
De timene jeg ligger med maur i hele kroppen og en hjerne som nekter å kople av, fordi det er altfor vanskelig å forstå min egen situasjon.
De timene jeg bruker på å psyke meg opp til diverse ting som skal gjennomføres eller sosiale hendelser.
De timene jeg gråter over at jeg er så jævla svak at jeg havnet her..
De timene jeg tenker: hvis jeg bare hadde… hadde jeg vært frisk da? Skulle jeg unngått gode karakterer, eller kretslaget i fotball? Skulle jeg aldri sunget eller vært god i noe?- for det virker ganske utenkelig at en som MEG kan ha vært en ressurssterk og viljesterk person med framgangsmot og glede – ikke sant?
Men jeg var det. Jeg har vært deg. Jeg har vært helt rå på diverse ting, og jeg kjørte på så godt jeg kunne. Jeg kunne klage på 8 timer jobb eller gjerne 12 timer. Jeg kunne sove om kvelden( åkei det har jeg nesten aldri gjort) – men bedre enn nå. Jeg kunne glede meg til hendelser som skulle skje eller opplevelser jeg skulle få. Jeg kunne glede meg over alle muligheter jeg hadde for listen var uendelig!
Så vi er ikke så ulike – du og jeg…
Jeg måtte bytte gir – jeg måtte ned noen hakk… mange hakk…Akkurat som du MÅ på do – eller MÅ ha mat… prøv å la være i noen uker – send meg en melding hvis det går råbra;)
Jeg har fortsatt masse muligheter, ting å se fram mot. Så istedet for å motsi meg eller komme med dårlige argumenter som kan motbevises (ikke at jeg gidder å finne all forskning for din skyld) så gi meg en klem eller klapp på skuldra å si: dette greier du fint!: Gi meg noen komplementer som gjør at jeg føler at jeg er en person og ikke et sykt objekt.
Kan du hjelpe meg med det?
FibroJonetta 
Huff, ja du får min fulle sympati også…. gjennkjennelig… syns du ikke sutrer en plass….bare sier det slik du opplever det og det står det respekt av!!!
Kjenner meg veldig mye igjen i det du skriver. Takk for at du klare å sette orden å tankene ned på papiret så vi andre kan lese å føle en fattig trøst at vi er ikke de eneste😊