Finnes det plass

Til den som er usynlig? Til den som ikke roper høyest. Til den som ikke kan vise sine plager. Til den som er ensom – selv med mennesker rundt seg.

Finnes det plass til den ikke kan håndtere stress? Eller den som gråter over smerter som ikke har noen logisk opprinnelse. Finnes det plass til den som ikke klarer alt man burde eller den som må si nei?

Finnes det plass til den som må leve med at «venner» forsvinner fordi man får en sykdom som ikke er forståelig? Eller den som hele tiden leter etter løsningen på denne sykdommen.

Finnes det plass til den som ikke orker å forklare, eller den som ikke har noen forklaring?

Finnes det plass til den som så gjerne vil, men ikke får det helt til. Til den som har glemt hva en smertefri hverdag er.. Til den som glemmer ord og dager. Tid og sted.

Ja. Det finnes plass til deg som kjemper hver dag. Til deg som smiler over nok en dag gjennomført. Til deg som ser «venner» forsvinne- men fortsatt står i stormen. Det er plass til deg som har stilt opp for alle uten å kreve noe tilbake. Det er plass til deg som ikke kan forklare – for det er ikke noe mer å si. Det er plass til deg som hver eneste dag – lever med en sykdom som ikke er kul nok til at det forskes på. Eller fremmed nok til at man kan synse og kommentere uten erfaring.

Det er plass<3