Tårene som triller når jeg er alene.

Fortvilelsen over og ikke ha kontroll på egen kropp.

Angsten for at ingen forstår.

Sorgen over tapet av det som skulle vært meg.

Ensomheten som trer inn ved søvnløse netter.

Flammer- selv om huden min brenner.

Kniver- selv om smertene mine tilsier at det skulle stått noen i kroppen.

Redselen ved å miste kontrollen.

Utmattelsen.

Smerteskrikene bak latteren.

Desperasjonen etter å finne en løsning.

Drømmer om aksept og ro. Både fra meg selv og samfunnet.

Men du ser heller ikke solen bak skyene.

Du ser ikke fisken i havet.

Du ser ikke oksygenet som holder deg i live.

Du ser ikke atomer.

Men det betyr ikke at det ikke eksisterer.

Det du heller ikke ser er håpet som gjør at jeg fortsatt er her.

Gleden med gode dager.

Den fantastiske følelsen av at noen elsker meg.

Lykkerusen de dagene jeg vinner mot kroppen.

Gleden jeg føler over at andre lykkes.

Gleden jeg føler når jeg har hjulpet noen.

Smilet som kommer for de minste ting.

Latteren som gjemmer seg bak de komiske :»ævvva» utropene mine.

Nytelsen av dype åndedrag.

Ekstasen over stjerneskudd på himmelen en sommernatt.

………..

Sett pris på mennesker. Alle mennesker. Vi har alle en kamp – men vi er tross alt intellektuelle primater.

Ingen har rett til å klandre eller fordømme en annen, fordi ingen kan virkelig kjenne et annet menneske.