Å akseptere seg selv…

Er vanskeligere enn å akseptere andre. I dag er det veldig mye fokus på kropp – det trenger ikke være hverken positivt eller negativt – men overskriftene er der. Spis riktig, spiser du feil?, tren riktig, tren mer, ikke tren for mye, lite karbo, mye fett, lite fett, mindre sukker, spis sjokolade, drikk kaffe, ikke spis sjokolade.

I tillegg har du alle motemagasiner, bloggere og ikke minst mange av klesbutikkene. Dette er ikke kritikk til andre bloggere fordi jeg blir meget inspirert av å se hvordan man klarer så intensivt liv, med trening, karriere, kosthold og i tillegg se så bra ut. Men jeg sitter igjen med at jeg er en lat idiot som virkelig ser ut som en sekk poteter og burde vært innlagt på et bilverksted for full renovering.

Feks. jeg står opp kl 07,30 – spiser frokost og tar en kaffe. Slår på pc, sjekker mail, blogg og andre fibrorelaterte ting. (jepp jeg er litt gal). Så er jeg sliten.. Ja jeg vet det høres sykt ut – men jeg er det. På en god dag kan jeg klare litt yoga eller hjemmetrening, men jeg er ferdig! Kroppen min slår seg da av fram til kvelden – da den plutselig kommer på alt den burde gjort i samarbeid med hjernen – men da er det jo natt så jeg burde jo sove… Ja burde – du skjønner søvn er ikke min beste venn – fibroen hater den jo..

Så begynner den evige runden med lite søvn, opp tidlig, sovner sent, sover på dagen, sliten, vondt og har i bunn og grunn ikke noe liv.. MEN jeg prøver. Selv etter ca 5 år ute av min vanlige livsstil prøver jeg.

Jeg sier alltid til meg selv og andre – IKKE sammenlign med andre mennesker. Men det er ikke lett, det vet jeg. 

Vi er grusomt dårlige til å ta hensyn til andre… Jeg har faktisk etter mye om å men innsett at det ekke de ekstra kiloene som plager meg. Nei jeg er ikke tjukk og mange har det veldig mye værre enn meg følelsesmessig – for meg var det overgangen mellom frisk og sporty, til syk og chubby – som ble problemet.

Det som plager meg er jo alt annet… at jeg ikke er frisk, at jeg har feilet som person (iforhold til MINE krav), at jeg ikke kan gjøre det jeg vil akkurat når jeg vil. Det å gå fra skoleflink, arbeidsflink, aktiv og glad til å bli hjemmeværende med seg selv og de gale tankene mine – DET er problemet! Jeg skal ærlig innrømme at det å føle seg som verdens beste, (slapp av, ikke ta det bokstavelig) til å føle seg fullstendig alene og glemt i verden – er helt jævli. Det er vondt og det er ufattelig tungt.

Man mennesker rundt seg som tilsynelatende har det perfekte liv… Enda så klager de.. Men hvorfor skal de ikke få lov til det?..(jepp jeg fikk en åpenbaring!)

Jeg har flere bekjente som ved gjentatte tilfeller klager på vekt eller utseende – enda de seriøst blir syke om de gjør noe ene eller andre veien.. Det er faktisk mennesker som har det værre enn dere og ikke minst værre enn meg. jeg er heldig.

Grunnen til dette plutselige innlegget er av den enkle grunn at imorgen fyller jeg 24 år…. De siste 8 årene har vært preget av sykdom, og ekstrem lav selvtillitt. For en uke siden gråt jeg mens jeg fortalte mannen at jeg så ikke vitsen med å feire noe bursdag – det er jo bare en bekreftelse på hvor mange år jeg ikke har klart å gjøre noe ut av. Jeg føler at ingen er stolte av den jeg er, fordi jeg ikke har oppnådd noe de siste årene. Jeg VIL være superwoman – men jeg klarer det ikke….

Men vet dere, nå er det nok. Hvis ikke andre kan skryte eller se på meg som en ressurs – så gjør det ikke noe. Jeg er syk, stolt, sterk og sexy som en annen blogger skrev en gang. Jeg er søt med bilring og jeg har veldig fin bakende. Jeg er stolt over at jeg har kjempet denne kampen i så mange år, og enda sitter jeg her. Jeg er stolt over meningene mine og at jeg alltid står for dem. Jeg er STOLT og jeg er FLINK og jeg er faktisk UNIK og ganske PERFEKT!

OG DET ER DU OG! Så ikke heng deg opp i det du pirker på som feil, (vi jenter kan det veldig godt), for seriøst – det er ikke utseende ditt eller vekta di som gjør deg til den du er, er det?

Husk give away i forrige innlegg – og kos deg i kveld!:)