Det er ikke lett. I en verden fylt med stress, press, tragedier, sorg og sykdom – så mister man seg selv. Man løper på autopilot, treffer fjellveggen og går i restitusjonsmodus. Man gjemmer seg til slutt i alle tanker og følelser fordi vi har nedprioritert oss selv så mye.
Vi har glemt hva vi liker, åssen tankene blir påvirket – og ikke minst når følte man. Hvordan er følelsen av glede og lykke? Jo man kan smile, le – gjerne gapskratte men føler man det ??
Siste tiden har jeg lagt mer merke til hvordan ting faktisk kjennes på kropp og sinn. Jeg hopper vanligvis inn i rollen som skal hjelpe, støtte og gi litt for mye av meg selv til mennesker som utnytter det. Jeg er ganske naiv sånn sett for jeg har alltid levd etter at alle fortjener flere sjanser. Men nå har jeg innsett at det er ingen som får noe ut av dette. Jeg tenker ikke på nære venner og familie for det er ikke en rolle – det er kjærlighet og omsorg. Men de man virkelig har prøvd å forstå seg på, tilgi og unnskylde – som nok en gang får meg til å føle at jeg ikke burde eksistert. Jeg har desverre blitt veldig sårbar og nærtagen etter 15 år med sykdom( halve livet mitt faktisk). Jeg er fullstendig klar over det! Og jeg reagerer spesielt om det handler om mine nærmeste. De som har stått der gjennom alt – da smeller det litt ❤
Men… det er jo bare jeg som kan endre dette. Jeg kan ikke gi andre 135 sjanser. Jeg må gi meg selv en sjanse. Velge bort og ikke minst velge det som gir meg glede. Man er ikke en dårlig person fordi om man trekker seg unna – det handler rett og slett om selvinnsikt, respekt og ikke minst det å bli glad i seg selv❤. For det blir man ikke av å omgås med feil mennesker.
Jeg burde sovet nå – men kroppen er i opprør. Mannen sover godt ved siden av meg, han gir meg oppriktig glede. En grunn til å smile uten grunn. En grunn til å stå opp. En grunn til å hente styrke jeg ikke viste jeg hadde. Jeg unner hele verden å ha det slik.
All kjærlighet, omsorg, støtte, glede og latter vi gir hverandre – hvorfor gir vi ikke det til oss selv? Det er egentlig ganske på trynet, men også veldig lett å glemme i hverdagen.
Husk at du fortjener respekt! Du fortjener kjærlighet. Du fortjener å gråte. Du fortjener velvære. Du fortjener alt verden kan gi…
Vi må bare lære oss å ta det.
Neste gang du føler noe sterkt og positivt – kjenn på det. Husk den følelsen når du må ta vanskelig valg eller sliter med troen på deg selv ❤ for vi er jammen meg mer verdt enn vi aner – og vi fortjener mer enn vi tillater oss.
FibroJonetta 