Det er desverre det jeg som oftest sier til meg selv når jeg har en dårlig periode. Jeg vet jeg ikke kan kontrollere sykdommen, men jeg kan jo til en viss grad unngå stress og smerter.. eller?
Hjernen kjemper febrilsk for å overbevise meg om at jeg bare er litt sliten og at det er lov. For imorgen er det jo bra igjen! Det sier jeg jo da i gjerne et par uker før jeg bare raser sammen som en sekk med sand.
Jeg kan ikke si HVOR sliten jeg er. For jeg har ikke lov til det. Jeg er jo tross alt bare her. Jeg kan ikke gråte for det er faktisk mange andre som har det værre. Jeg kan ikke tilstå overfor megselv hvor forbanna vondt jeg faktisk har til tider. Eller hvor drittlei jeg er av å måtte forklare at jeg er syk til meg selv?? Forsvare meg mot mitt eget speilbilde – det er fader ikke lett skal jeg love dere.
Men jeg skal komme med en tilståelse nå – det er mest for min egen del. Hvis jeg skriver det her så kan jeg ikke gå tilbake på det… Jeg er knekjørt. Jeg har fader ikke hatt så mye spenninger i kroppen på år.
I natt sto jeg opp måtte jeg legge meg på kjøkkengulvet med skumrulla kl 01.00!! da det var vondt å sette seg på dass liksom. Altså- det burde ikke vært lov. Jeg er totalt utslitt fordi jeg konstant prøver å skulle redde verden og ikke minst få inn penger til mannen min sin stamcellebehandling. Jeg ligger halve natten for å tenke ut hva jeg kan gjøre – men sannheten er at jeg klarer det ikke.
Med min helse så klarer jeg ikke ta på meg mer ansvar med det enn som er nå. Jeg vet mannen ikke har noe som helst problem med dette.
Men jeg føler jo at jeg FEILER! Fordi jeg ikke presterer…. Det er jo tross alt min jobb å redde mennesker jeg er glad i, ikke sant? Jeg har glemt at jeg skal redde meg selv, fordi det er det faktisk ingen som gjør. Jeg spør meget sjeldent om hjelp – utenom nærmeste familie og mannen – de kan jeg vise hele følelsesrabalderet til.
Utover det er jeg låst. Jeg kan jo ikke vise at JEG trenger noen. Hvem er jeg til å be om det? Hvorfor skal jeg få muligheten til å se at verden faktisk redder seg selv?
Det må virkelig presiseres at vi har fått enormt mye fin støtte ang mannen sin behandling. Noen er eksepsjonelle. Og det handler virkelig ikke bare om pengene! Men når man er i en slik situasjon som vi er – så føler jeg faktisk at det er litt urettferdig at JEG alene skal «redde» han. Jeg er sikkert forbanna smålig – men jeg er rett og slett helt fullstendig ferdig. Jeg mener…. det er så mange ressurssterke mennesker som kunne dratt han litt opp<3 ( Det er veldig få dette er snakk om men desverre så er det kanskje de som på en måte burde vært her mest?) Jeg er ubeskrivelig takknemlig for alle som har bidratt uansett måte<3
Jeg vet også at dette er min egen feil, at jeg føler på det slik. Men jeg har alltid tatt det ansvaret. Sikkert fordi jeg er en skikkelig ego fjott som tror jeg kan klare alt;)
Jeg er livredd for å miste mannen min. Han er min klippe. Den som aldri klager på meg, eller ser ned på meg fordi jeg er syk. Han er den som konstant ser hvordan fibromyalgi faktisk kan ødelegge en person – for ute leker jeg friskere enn jeg er. Gjør vi ikke alle det?
I bunn å grunn – hvis jeg ikke snart tar hensyn til meg selv og min sykdom (beklager til dere som fortsatt tror at fibromyalgi sitter i nøtta og bare kan tenkes bort, prøvd i 12 år nå) – så mister jeg ikke bare meg selv men også OSS. Han mister sin støtte, jeg skal virkelig ikke kalle meg hans klippe men jeg tror jo jeg har en liten effekt på livsgleden.
Jeg skulle ønske alle i verden bare kunne gi noen en klem å si ; fy fader for en rå person du er! For vi trenger jaggu å høre det.!
Beklager litt furteinnlegg men nå var lokket åpnet og smertene lå så i fingertuppene at det måtte ned et sted.
Nå skal jeg legge meg med tensapparat, varmepose og telle støvkorn. Sauene blir til fårikål innen jeg sovner..
-FJ
FibroJonetta 