Det var da det sank. Jeg fikk plutselig alle følelsene han har hatt på mine vegne. Selv om min sykdom er langt ifra så alvorlig- det kan faktisk ikke sammenlignes.
For da min enestående, bedre halvdel fikk diagnosen MS (multippel sklerose) – var det som et gigantisk slag gjennom magen og ut i ryggen. Min støtte, min pilar, min bauta – var blitt alvorlig syk. Med en sykdom som pr. dags dato ikke har noe positivt utfall. Følelsen av hjelpeløshet var enorm. 4 år med hardt arbeid, og hans største drøm – helikopterutdanningen ( som var ferdig om 6 mnd) gikk rett til helvete!
Hva skal man si? Det går bra? Det turte jeg ikke en gang. Men jeg var og er fast bestemt på at dette skal vi klare. For man ødelegger ikke mannen min altså – der går grensen. Han som kunne vært sett på som jesus selv i oppførsel og manerer – som aldri tenkte vondt om noen selv om jeg kunne legge fram verdens beste sak! (som sagt jeg er langt ifra jesus;)
Dette er en av grunnene til at bloggen har vært død. Hvert eneste minutt som ikke gikk til å løpe rundt naken i dragedrakt for å få han til å le (dere skulle bare visst), gikk til bekymring eller planlegging.
Jeg kan aldri få beskrevet hvor fantastisk enestående og unik han er.
Derfor håper jeg nå at alle mine kjære lesere vil dele denne linken vedrørende kronerulling
Han har fått time i Russland i februar 2018 – og all deling, tanker og støtte betyr enormt.
For vi skal klare dette – vi kaller oss ikke furte og smule for ingenting.
FibroJonetta 