Først må jeg si at denne bloggen er MIN hverdag, kanskje du ikke liker det. Er åpen for gode diskusjoner – men meninger som: du faker sykdommen din, vel de legger jeg bak kneet og glemmer!;)
Når det er sagt vil jeg skrive litt om det å føle seg utilstrekkelig. Det er en ganske velkjent følelse i min, og mange andres hverdag. Uavhengig om du er syk eller ikke.
Jeg har så mange planer jeg vil ha gjennomført, men 90% ender i dass. Det er tungt å føle at en ikke strekker til på noen områder. Jeg kan ikke jobbe, ikke gå skole, jeg orker ikke være veldig sosial, jeg burde stilt mer opp, jeg kan ikke ditt og datt! Jeg føler med dere som har barn i tillegg, det kan ikke være lett, og jeg må innrømme at jeg er glad for at jeg ikke har noen minijonettas enda, pga tilstanden min:)
Vel sannheten er at jeg (VI) er for storkrevende! Jeg forventer at jeg skal klare alt jeg klarte før, men det er ikke mulig pr dags dato! Livet forandrer seg, og jeg hadde kanskje ikke klart alt om jeg var frisk heller. Man må ta de små tingene, skal virkelig ikke skryte på meg at jeg tenker slik hele tiden, men jeg prøver!
Javel så klarer jeg ikke jobbe nå, det er det en mega god grunn til – og det må jo gå oppover med rette hjelpen og medisiner?
Nei så var jeg ikke sosial i helgen, men jeg var det 20 min på søndag, 15 min innimellom uken.
Vel at jeg ikke stiller opp, tror jeg ikke på selv en gang. For jeg er der uansett, og det tror jeg alle venner og familiemedlemmer vet veldig godt:) Litt for mye til tider kanskje?? Ja da må jeg lære meg å si nei.
Jeg vil ikke uttale meg for mye om det å ha barn da jeg ikke har selv, noe som kan kræsje! Men vit at barna deres elsker dere uansett. Om ikke du er med på alt som skjer, så har de alltid varme rene klær, de har mamma/pappa som pakker de inn i dyna og gir de nattaklem! Dere strekker til!:D Ikke sammelign med andre supermennesker – det gjorde jeg. Og jeg skjønte fort at det ikke var noe bedre enn å være en utilstrekkelig!;D
FibroJonetta 