Fibrojonetta

Skrik og desperasjon

Noen ganger har jeg så lyst til og bare skrike ut! Alt jeg mener… alt jeg føler.. Men deler man så syter man.. eller er «spesiell» som noen omtaler det.

Det er ikke det. Det er desperasjon. Til tider ønsker jeg så inderlig at jeg kunne vise sykdommen. At jeg kunne gå med sensorer som ulte hver gang hjernen eller nervene var i ubalanse. (Måtte nok gått med hørselvern).

Jeg blir så glad hver gang det kommer nye funn/forskning på fibro. Jeg føler jeg har litt mindre å forsvare for hver gang. (Legger ved link til siste funn i Sverige- skal lage et eget innlegg senere. Trykk HER)

Men jeg forstår ikke hvorfor jeg hele tiden vil forsvare meg.

Det ligger nok litt i at endel rundt fortsatt ikke forstår- at jeg ikke synes det er gøy at jeg må utebli fra ting. Eller at jeg ikke velger at smerter, hodepine og fibrotåke er så ille at jeg blir kvalm av støy. At hver minste forbanna biltur er nok til at jeg er slått ut.

For jeg viser det ikke. Hvorfor skal jeg det? Jeg burde kanskje vært flinkere på slikt, men så er det «min» sykdom så en gidder ikke vise det så mye til andre. Samtidig vil jeg gjerne la være å tenke på sykdommen de gangene jeg orker å være sosial- selv om jeg er dårlig.

Samboer og familie(noen) ser det jo – men de stiller ikke spørsmål ved det. Sånn funker jeg og det er helt greit.

Jeg sier til meg selv at jeg kan ikke være noe andre enn meg selv. MEN man har jo hatt ganske mange forestillinger og karakterer i flere situasjoner. For å skåne meg selv. For å skåne andre. Slippe diskusjoner.

Sånn har det nå blitt. Jeg er evig takknemlig for at jeg har en samboer som aldri stiller spørsmål ved sykdommen. Ikke på noe negativ måte. Uten han hadde det vært veldig tungt.

Det er litt rart, at det veldig veldig få som vet hvordan jeg EGENTLIG er. Jeg har spilt så lenge at en detter litt ut av seg selv. Jeg prøver å være en jeg tror jeg vil være men ikke kan være? Jeg vet det ikke lenger selv en gang. 😉

Men det trenger ikke være noe galt i det. Forandring fryder sies det.:)

Reklamer

2 tanker om “Skrik og desperasjon”

  1. Hei.Har du prøvd cellegift?Oss som er revmatikere kan bruke det.Du må snakke med en Revmatolog om det.Jeg syns du er så tøff midt oppi alt sammen.Tusen takk for alt du deler med oss.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s