Måned: februar 2012

Det å ha en kronisk sykdom gjør at man må lære seg mange nye ting. Man må prioritere annerledes, man må tenke annerledes og ikke minst – være flinkere til å fordele energien sin.

Det har skjedd mye siste tiden, jeg har ikke hatt noe godt å blogge om, derfor en pause.

Kort fortalt har desverre Doktor God blitt lagt ned, men det er startet en ny gruppe som du finner HER. Der er du hjertelig velkommen:)

Jeg bare trengte en pause nå. Jeg må bli flinkere til å ekskludere mennesker og situasjoner som «trigger» negativ energi i meg, for da blir hverdagen mye vanskeligere. Det er mange som kanskje ser på meg som en negativ person, som fort kommer i forsvar når det er snakk om FM. Jeg forsvarer ikke FM som sykdom, men jeg må forsvare hvem jeg er, og hvordan jeg lever med sykdommen. Alle er forskjellige – jada jeg blir lei klager, ikke minst mine egne. Men jeg lukker ørene. Jeg vrir det til noe positivt.

Man kan ikke si at kronisk syke personer er så negative (noen unntak som med alle mennesker såklart!) – men vi kjemper ganske så stille. Og de gangene vi kanskje trenger å få det ut, er det ikke bestandig så positivt.  Men vet du, se på det som en utfordring. Det gjør jeg.

Hvis jeg har en dårlig dag, er negativ – og andre skriver de har trent masse, eller vasket hele huset. Ja så bra!:D det er kjempeflott for deg, selv har jeg ikke gjort en dritt idag og er godt fornøyd med å ha klart å gå på do!

Hvis andre har en dårlig dag, da tenker jeg at de trenger støtte! De trenger ikke høre at de er så negative, for dette trenger ikke være så galt. Det holder masse med en støttende klem, eller noen positive ord for at f.eks jeg skal kunne tenke litt mer positivt!

Vi er alle en del av en stor verden, som skal leve sammen i ganske mange år. Hvorfor ikke bruke det DU har til noe positivt når andre har det tøft? Hvorfor ikke sende en vits eller gi dem en støttende klem? Det viktig! og DU kan gjøre noe med det. Jeg er bare så lei av å måtte forklare, tenk litt selv, prøv å hjelpe istede.  JEG har ikke tid eller ork, det har ikke de fleste andre heller.

Man gjør ting negativt selv også eller hva???

Tenk på det…

har ikke orket å skrive her inne. ligger med lungebetennelse og det har skjedd mye ellers. prøver å skrive et innlegg i løpet av uken.

Tar meg en liten time off. … Fra hva? Fra livet, sykdom, meninger, ignorante mennesker, dumme mennesker og ikke minst falske sure og egoistiske personer!

Jupp, Im taking time off! Jeg orker rett og slett ikke mennesker om dagen. Eller, de beste vennene og kjæreste er greit.. Men eller vil jeg helst bare grave meg ned. Det er så mye negativt og egoistisk, og ikke minst – KAN JEG BARE FÅ LOV TIL Å VÆRE SYK?? Kan jeg vennligst få lov til å være meg selv, og ikke orke alt dere evnt orker, og hvis jeg mot formodning orker noe.. Da er det feil også, for jeg kan jo ikke gjøre for mye – er syk jeg vettu! Javel men en ting – fibromyalgi er en dag til dag sykdom (noe jeg antakeligvis har skrevet før). Den ene dagen er jeg kanskje sengeliggende, men jeg orker ikke å ha det slik jeg. Så hvis jeg klarer ja da trener jeg! Ikke belær meg med hva jeg burde og ikke.. ikke fortell meg at healing gjør meg frisk på 3 dager eller at alle verdens vitaminer er bra for meg – DA blir jeg frisk?!? Eller det evige spørsmålet om jeg har prøvd smertestillende?? Kjære deg, ibux for meg er som fluor for deg! JA jeg har prøvd det.

Jeg setter pris på ALT av tips og råd i forhold til sykdommen, det gjør jeg virkelig. Men å fortelle meg hva jeg MÅ og ikke, vel da har du møtt feil person – for jeg gjør stort sett det motsatte av hva jeg MÅ!

Akkurat nå vil jeg bare være syk, lære å leve med dette, trene, gråte, sove, være søvnløs og alt som følger med – for uansett hva som kan hjelpe – har jeg ikke møtt noen som er frisk fra fibro enda.

Det å akseptere seg selv, er ikke alltid like lett. Vi har alle et «perfect picture» i hodet, om hvordan vi vil se ut og hvem vi vil være. Er det noe jeg tror alle har lært så er det at den listen er altfor høyt oppe.

Jeg har aldri hatt god selvtillit – enda mindre de siste 6 årene. Jeg ble sykere, endret betraktelig meninger, og ikke minst vekten kunne vel fint vært lavere. Jeg prøver å akseptere hvordan jeg ser ut, men jeg synes det er vanskelig, fordi en blir ganske ofte påmint om at man ikke er den man engang var. Jeg synes det er respektløst og selvom jeg prøver å la ting gå meg forbi, så sitter det!

Kommentarer som: Du burde vel ikke trene når du er gravid? eh nei, jeg er bare feit. – Åi du har gått opp i vekt, det er jo bare å slanke deg da. Ja hadde jeg vært frisk så kunne jeg det, men uansett hvordan man spiser så hjelper det ikke når man er sengeliggende. Dessuten vil jeg ikke være tynn jeg vil være trent!

Dessuten så må jeg si at hvis du sitter offentlig (fest, bursdager o.l) og klager da har du ikke problemer med det. Det er et rop etter oppmerksomhet, og jeg blir faktisk relativt irritert! Fordi jeg og mange av mine venner har problemer, vi kan gjerne prate sammen om det, men ikke utlever deg som om du pakker ut deg selv fra gavepapir.

Jeg vil ikke høre nå at jeg ikke burde klage for mange har det værre enn meg o.l for det VET jeg. Men jeg synes dere skal tenke litt på hvor mye dere kan såre et enkelt menneske med de enkle kommentarene deres. ( det gjelder meg også!)

Det hjalp jo ikke at jeg ble syk. Fra kretslag, demoinnspilling og toppkarakterer til nothing!

MEN en ting er jeg stolt av: JEG ER MEG SELV. Jeg har selvinnsikt. Jeg kjenner meg selv.

Jeg er det tvers igjennom – jeg er frekk, snill, dum, provoserende, pålitelig, ærlig og ikke minst jeg elsker de rundt meg av hele mitt hjerte. Jeg kunne aldri utgitt meg for å være en annen, gudene vet det er MANGE som ikke liker det! (hvertfall her jeg bor;)

Men vet du, det driter jeg i! Jeg kan sitte om 50 år å si at JEG har gjort alt jeg kan for å være meg selv – på godt og vondt! Det er ikke lett, jeg har ikke mange venner (bekjente ja, men ikke noen jeg tenker over) men de vennene jeg har er så gjennomført bra å de er akkurat like direkte, like ærlige og ikke minst snillere enn meg. Jeg digger dere, for at dere aksepterer meg, og gir meg tro på at jeg KAN være meg. Jeg trenger ikke føye meg etter andre for å få venner – for de jeg har nå er de beste jeg får. I tillegg når man har verdens flotteste mann, som jobber ræva av seg med pilotutdannelse og i tillegg støtter meg i hverdagen – jo da driter jeg i utseende mitt. Jeg er bra, jeg er akkurat like bra som deg!