Det er det jeg føler. Når jeg bare vil koble vekk alt og alle. Når jeg ikke vil ha noe støy eller input på noe som helst måte. Når kroppen er på nivå med farevarsel oransje ( litt over i rødt). Når hver minste lyd, beskjed eller endring i planen gjør at hele kroppen går i forsvarsmodus før den kollapser.
Jeg forstår at det høres rart ut og at det er litt uforståelig for dem som ikke har det slik.
Det er noe med at kroppen min er i «høygir » hele tiden- fordi den får signaler om at det er no gærnt overalt det ikke er noe. At her må det brenne litt, her må det knivstikkes litt og her må man jaggu sende ut litt nervesmerter! (Min oppfatning av hva som foregår).
Når jeg har det slik så er det så sykt lite som skal til før jeg bare kollapser. Enten må jeg sove, stort sett blir jeg liggende å glo fordi kroppen er i beredskap- så søvn det kan du glemme. Eller så eksploderer hele kroppen i en liten runde med «hvor mye kan jeg påføre på en gang» med huepine, feber, smerter (orker ikke ramse opp alle 😂) men du kan lese litt om det HER.
Bare lyd og lukt er en enorm påkjenning. For mye støy og sterke parfymer eller lignende resulterer i månedens hodepine og utmattelse. (Noe å tenke på hvis du dønker deg i parfyme – ikke minst av hensyn astmatikere !)
Kroppen min tåler ikke stress. Jeg beklager men altså sånn funker det. Dessuten er det veldig lite som skal til før det slår ut som stress. Antakeligvis noe du ikke ville sett på som stressende i det hele tatt.
Ja jeg gjør mindfulness og yoga – det hjelper litt. Men når kroppen er på nivå oransj/rødt så kan jeg ikke styre en dritt. Da vil jeg så gjerne være i bobla mi. Ikke noe annet enn meg, min kjære (noen ganger vil jeg tuppe han i ræva æv) og det som eksisterer der og da.
Da holder det med én telefon eller melding. En forespørsel om jeg kan ordne noe eller bare måtte svare på ett enkelt spørsmål er nok til at det tipper over for kroppen. Antakeligvis fordi kroppen roper «NEI, du kan ikke noe ekstra nå» men hjernen og «samfunnet» skriker «Joda, dette må du. Er jo ikke store greiene!» Da går det hull på bobla mi. ❤
Som kronisk syk må jeg ha den tilgjengelig innimellom. Jeg må trekke meg tilbake fra alt for å akseptere at det faktisk er som det er. Jeg får ikke endret det. Selv om jeg gjerne skulle gjort det på mange måter.
Er jeg lite sosial ? Ja! Trives jeg med det? Ja… akkurat nå så gjør jeg det. Fordi smellen etterpå blir så enorm mange ganger at jeg må «spare» meg til de store tingene man ikke kan «la være». (Hvis ikke man er alvorlig syk eller superdårlig- men dere skjønner tanken)
Det er ikke noe synd på meg/oss. Vi er bare skrudd sammen litt annerledes. Godt ingen er like si ❤
Beklager skrivefeil- er så død og skjelver så lar ordliste fikse opp. Dere skjønner vel det meste 😂
FibroJonetta 