I mange år har jeg prøvd å være sterk. Jeg har prøvd å være positiv og se lyst på livet. Likevel har jeg noen nedturer om ikke ligner grisen – og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg opp igjen. De siste ukene har vært en slik en..
Etter mange år med sykdom og div, så er det jo ikke unaturlig at man lider av depresjoner. Mange mennesker gjør dette, uavhengig om de er syke eller ikke – men det er ganske så naturlig.
Den siste tiden har vært tung, jeg ser ingen løsning på noen ting. Jeg hater så å si hele verden, og har begynt å skyve de menneskene som jeg elsker over alt unna. Men de står her enda… Jeg har hatt litt for mange tanker om at livet kan jo faktisk ende, ikke at jeg har et intenst ønske om å dø – men heller at jeg ikke har ork eller kommer til å finne en løsning.. Fordi jeg er svak, ingen, ikke verdt noe! Før du tenker noe som helst vil jeg du skal lese videre.
Jeg har liksom kommet til den konklusjonen at jeg må være gal i nøtta for det er jo ingen som tenker som jeg gjør. Det er ingen som er så dum eller alene i verden, og det må jo være at de fleste andre mennesker ikke liker meg.
Helt til jeg kom over en artikkel. Jeg bestemte meg for å søke litt på kognitiv terapi. Selv om spykolog er vel og fint så blir det ikke noe framgang..
Jeg skal først poste noen setninger fra denne, så forklare.
Alvorlig deprimerte mennesker kan bebreide seg selv på det kraftigste for noe andre opplever som
ubetydelig. Noen går så langt som å betegne seg selv som tapere, verdiløse, onde, ikke skikket til å leve – selvkritikken kan være helt nådeløs. Livet oppleves som uten mening og fremtiden som uten håp.
Personen blir passiv og trekker seg tilbake fra samvær med andre. Aktiviteter som tidligere var tilfredsstillende, oppleves nå som tunge byrder. Man kan gi opp på forhånd fordi man tenker at man uansett ikke vil lykkes.
Samtidig bebreider mange deprimerte seg for sin passivitet og sammenlikner seg negativt med den de var tidligere: ”Hvorfor orker jeg ingen ting lenger?” Svarene vil ofte være i form av ny og enda sterkere selvkritikk
Uten verdi, mening og håp
I følge den amerikanske psykiateren Aaron T. Beck har deprimerte mennesker ofte mørke og negative tanker på disse tre områdene:
• seg selv (utilstrekkelig, mislykket, uverdig)
• omverdenen (kjedelig, meningsløs, betydningsløs)
• fremtiden (dyster, uten håp)
Disse negative antakelsene kan være et resultat av tidligere vonde livserfaringer og tapsopplevelser.
De aktiveres igjen i livssituasjoner med nye tap og påkjenninger. Grunnantakelser som kan bidra til depresjon er i følge Beck særlig knyttet til tre områder:
Behovet for å prestere og for å lykkes
– Gjør jeg en alvorlig feil, betyr det at jeg er helt udugelig
– Andre vil synes dårligere om meg hvis jeg gjør en feil
Behovet for å bli likt og elsket
– For å være lykkelig må jeg være akseptert av alle
– Hvis noen er uenige med meg, innebærer det at de misliker meg
Behovet for å være den sterke og å ha kontroll
– Hvis jeg slipper andre mennesker innpå meg, vil de ta styringen over livet mitt
– Hvis jeg ber om hjelp, er det et tegn på svakhet
Det er veldig mye jeg kunne skrevet fra denne, men her får dere litt grunnleggende. Og jeg må faktisk innse – jeg er ikke gal, jeg er ikke alene. Jeg er bare forbanna dårlig til å innse at jeg faktisk har et problem som er helt normalt! Jeg begynte faktisk å gråte når jeg leste dette, for det var som å spørre meg!
En mann som gikk i terapi for sin depresjon ble spurt om hvor ofte han trodde at han hadde negative tanker. – Bare av og til, kanskje to til tre ganger om dagen, svarte mannen. Terapeuten stusset over dette, fordi mannen slet med en alvorlig depresjon. Klienten ble bedt om å bære med seg en notisblokk
og skrive ned tanker etter hvert som de dukket opp. Mannen reagerte umiddelbart med å si:– Jeg makter ikke å gjøre det, det blir for anstrengende, og jeg vil ikke få det til, og ga dermed terapeuten anledning til å svare: Der har du jo tre negative tanker allerede….
Så…. kanskje det er håp for meg… kanskje jeg ikke skal gi opp enda… jeg kan ikke love noe, men jeg fikk hvertfall et håp.
Du kan lese hele dokumentet her.
FibroJonetta 
Luise L. Hay har også en del bra bøker. Mye rettet mot kreftpasienter, men også for selvhjelp generelt sett, har lest mye av henne før i tida.
Handler en del om selvinnsikt også dette. Selv har jeg også iblant hatt voldsomt negative tanker som kverner rundt. Fysisk aktivitet hjelper ofte for å få det til å bli bedre, samt å spise nok mat. Dessuten tror jeg man bare får akseptere de tunge stundene og prøve å vente det ut, istedetfor å stresse imot.
Alle vet hvilke ting som får dem til å føle seg bedre, så da må de aktivt gjøre det, enten det er å bevege seg ute, gå tur, gjøre yoga eller annen trening. Å få kroppen i gang og komme seg ut, er alltid positivt.
Neste gang negative tanker kommer, prøve 20 dype inn og ut pust. Etter du er ferdig med dette, er sannsynligvis tankene borte også.
Du er nydelig da 🙂
Det kan bli bedre, har sjølv vore fullstendig nederst i kjellaren med panikkangst og depresjonar, men fungerer pr i dag mykje bedre til tross for fibro, sjøgrens og ibs som er tøft å leve med. Stopp opp og ta vare på dei gode følelsane når du har dei, når du føler ro og kanskje også lykke, når det er godt å være deg i kroppen din. Skal eg anbefale ei bok som hjalp meg til forståelse for kvifor eg sleit må det bli \”Flodhesten i dagligstuen\” av Tommy Hellsten, for meg var det beintøff lesning, men eg fekk og ei innsikt i kvifor eg var der eg var i livet med angst og depresjon og muleg også sjukdomar. Alle god ønsker, klem ❤
tusen takk for gode tips. Den skal jeg få tak i.:-)<3
Anbefaler deg å lese selvhjelpslitteratur. Bøker som «Du er god nok», «Lykkefellen», «Minfulness mot depresjon og nedstemthet», «Midfulness i hverdagen», «Lykkeprosjektet» osv. Håper det går bedre med deg etterhvert. Det er ikke godt å være deprimert.
Tusen takk for tips.:-)